FORSKJELL PÅ REGISSØRER: Det finnes mange anonyme håndverkere i bransjen, som produserer samlebåndsvarer uten synlig interesse for filmspråkets muligheter, skriver kronikkforfatteren, som trekker fram Joachim Trier som et eksempel på det motsatte. Anders Danielsen Lie (bildet) spiller hovedrollen i Triers «Oslo 31. august». Foto: Berit Roald / NTB-Scanpix
FORSKJELL PÅ REGISSØRER: Det finnes mange anonyme håndverkere i bransjen, som produserer samlebåndsvarer uten synlig interesse for filmspråkets muligheter, skriver kronikkforfatteren, som trekker fram Joachim Trier som et eksempel på det motsatte. Anders Danielsen Lie (bildet) spiller hovedrollen i Triers «Oslo 31. august». Foto: Berit Roald / NTB-ScanpixVis mer

Blåblå er den kjipeste filmfargen

Noen ganger lurer jeg på hvor styresmaktene tror de spennende norske filmstemmene kommer fra.

Debattinnlegg

I Høyres stortingsvalgprogram står det skrevet at partiet ønsker å opprettholde en sterk norsk filmproduksjon. I den blåblå regjeringens reviderte forslag til statsbudsjettet for 2014, framkommer det imidlertid at de ønsker å redusere den rødgrønne regjeringens bevilgning til Filmfondet på 441,5 millioner kroner. De blåblå mener at 409 millioner er mer enn nok: «Regjeringen viser til at bevilgningene på filmfeltet har økt betydelig de seinere åra. Det er rom for en reduksjon i bevilgningene og en mer målrettet bruk av midlene.»

Produsentforeningens leder Leif Holst-Jensen uttrykte umiddelbart sin skuffelse over avgjørelsen, og mente sågar at bevilgningene på filmfeltet faktisk har økt svært lite siden 2005. Norsk film er i vekst og får mer oppmerksomhet og anerkjennelse utenfor landegrensene enn tidligere - en utvikling årets Oscar-nominasjon til «Kon-Tiki» var et oppløftende eksempel på. Nettopp derfor oppleves det som lite konstruktivt av regjeringen å spare 32,5 millioner kroner på dette området akkurat nå. Filmbransjen ser nærmest ut til å oppleve kuttet som en fornærmelse, og varsler at det helt konkret kan innebære færre norske filmer i tiden framover.

Det kjedeligste med det blåblå regnestykket er likevel den etterfølgende samtalen, som preges av pengebruk, billettsalg og publikumstall. De siste dagene har Aftenposten publisert et knippe artikler som fokuserer på hvilke produsenter og regissører som håver inn flest statlige kroner til prosjektene sine, og hvordan dette balanseres med produksjonsselskapenes egenkapital. Det er interessant å få innsyn i hvem som bader i pengebingen og med hvilke type filmer (eksempelvis framkommer det at kommersielt orienterte barnefilmer får særlig mange offentlige støttekroner), men et slikt fokus bidrar ikke til å gi den akk så viktige filmsamtalen næringen den trenger. En samtale som bør dreie seg om filmenes innhold, om hva de forsøker å fortelle oss; hvordan de skildrer og diskuterer samfunnet vi lever i; hvordan de framstiller kjønn og klasser; om hvorvidt filmene anvender et mediespesifikt formspråk til å skildre menneskelige tilstander og følelser, slik at de blir noe mer enn bare «illustrerte historiefortellinger».

Artikkelen fortsetter under annonsen

På Twitter skriver Kulturdepartementets statssekretær Knut Olav Åmås at den nye regjeringen vil satse på mer kunnskap på kulturområdet, og at 17 millioner ekstra er tiltenkt dette formålet - deriblant to millioner i driftsmidler til Norsk filminstitutt, blant annet til utredningsoppgaver. Innebærer dette enda mer administrasjon og byråkrati? Ifølge Åmås selv, skal det medføre mer «innholdsproduksjon». Det er ikke godt å vite hvilket innhold det siktes til. Det også vanskelig å spå om kunnskapssatsingen utelukkende er ment å foregå internt, rundt kaffetrakteren i et møterom på Filmens hus, eller om den vil merkes i form av bedre vilkår for «den norske filmdebattens» glemte folkegruppe: cineastene. De over gjennomsnittet filminteresserte, som med smittsom lidenskap og sterkt formidlingsbehov utgjør en like vital bestanddel av Film-Norge som regissørene, produsentene og søknadsbehandlerne.

Filmkulturen og filmformidlingen i Norge - arenaene der kunnskap og engasjement for kunstformen oppstår, via seminarvirksomhet, produksjon av tidsskrifter, festival- og cinematekdrift - skriker av smerte. Tidligere i år ble det kjent at de digitale cinematekene mistet støtten fra bransjeorganisasjonen Film & Kino, og flere cinemateker ble truet av nedleggelse. Tilsvarende kutt ble gjort i festivalstøtten, som gjorde at vårt viktigste arrangement for unge filmskapere, Amandus-festivalen på Lillehammer, plutselig sto i fare. I mai gikk flere aktører i norsk filmmiljø og -bransje sammen om en protest mot kuttene i støtten til filmformidlingstiltak; et opprop som ikke fikk på langt nær like mye oppmerksomhet i media som den blåblå regjeringens forslag om å redusere midlene til produksjon av norsk film.

En midlertidig støttepakke fra de rødgrønnes Kulturdepartement på 11,2 millioner kroner til festival- og cinematekdrift i 2014 kom som en varm blås på såret, men det er like fullt deprimerende å tenke på at dette området generelt avspises med magre bevilgninger. Det er forbløffende - og ganske frustrerende - å tenke på hvor mange cinemateker, filmklubber, festivaler og tidsskrifter som kan støttes for prisen av én middels norsk spillefilm.

Noen ganger lurer jeg på hvor styresmaktene tror at de spennende norske filmstemmene kommer fra. Det finnes mange anonyme håndverkere i bransjen, som produserer samlebåndsvarer uten synlig interesse for filmspråkets muligheter - uten nærkontakt med filmhistorien. Det resulterer gjerne i kortvarige filmer; muligens kommersielt salgbare, men uten kraften til å gi tilskueren en rikere forståelse av noe som helst. Og ute av stand til å sette norsk film på verdenskartet. På den andre siden har vi en regissør som Joachim Trier, hvis «Oslo 31. august» konkurrerte i Un Certain Regard-seksjonen i Cannes og havnet på topplistene i 2012 hos innflytelsesrike kritikere som Manohla Dargis og nå avdøde Roger Ebert. Når man hører Trier snakke om film, oser han av kunnskap om og kjærlighet til filmhistorien, av oppriktig tilhørighet til filmen som kunstuttrykk. Ved å styrke filmkulturen og formidlingsleddet kan man få en rikere, mer reflektert samtale om norsk film, som prioriterer innholdet framfor produksjonsforhold, og som kan inspirere norske filmskapere til å vektlegge andre hensyn enn kommersielle forventninger og overflatisk suksess.

2013 var et «dyrt» norsk filmår, men ikke spesielt sterkt. Færre penger til filmproduksjon bedrer ikke akkurat vilkårene for å lykkes bedre framover, og i alle tilfeller er det et uheldig signal å sende ut til filmbransjen, fra en ny regjering som allerede er møtt med skepsis av kulturlivet. Men én eller to færre spillefilmer er i mine øyne mindre skadelig for det store bildet enn svak filmformidling.

Man sier at det beste i livet er gratis. Den kunnskapsrike, analytiske samtalen om innholdet i norsk film er i seg selv kostnadsfri, men arenaene som legger til rette for at disse kan oppstå kan ikke leve uten bevilgninger. Se bare på det nitriste Filmens hus, som ikke lykkes med å være et samlingssted på linje med Litteraturhuset, fordi ingen avsetter midler til å skape en inspirerende atmosfære.

I lengden blir det for naivt å ta for gitt at «frivilligheten» (som de blåblå ofte trekker fram når det er snakk om støtte til kulturelle formål) skal sørge for brorparten av denne livsviktige filmkulturen. Filmproduksjonen og filmkulturen befrukter hverandre, og begge bør vies oppmerksomhet og omsorg. Akkurat nå er det mer kritisk for sistnevnte, og på dette området gjenstår det enda å se om blåblå faktisk er den aller kjipeste filmfargen.