BARE NEGLENE: Høyre-leder Erna Solberg (t.v.) og FrP-leder Siv Jensen modererer hele tida sitt budskap. Bare Siv Jensens klør er nå mørkeblå.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
BARE NEGLENE: Høyre-leder Erna Solberg (t.v.) og FrP-leder Siv Jensen modererer hele tida sitt budskap. Bare Siv Jensens klør er nå mørkeblå. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Blåfargen blekner

Alle gleder seg over Obamas seier. Også Siv Jensen, som inviterte en Obama-hatende Tea Party-stjerne til sitt landsmøte for drøyt to år siden, skriver Stein Aabø

Vi har sett det ganske lenge. Høyre og Fremskrittspartiet sliper vekk sine skarpe kanter på stadig flere felter for å innynde seg hos den store velgerflokk som befinner seg i sentrum. Av ferske eksempler er begeistringen for Barack Obamas seier i presidentvalget i USA. Alle norske partier uttrykker glede over det. Høyre-leder Erna Solberg var på demokratenes landsmøte og brukte anledningen til å gi den sittende president godt skussmål, alt da. Onsdag, etter Obamas seier, ga Siv Jensen uttrykk for glede over valgresultatet. Dette kan leses som et ansvarlig trekk. Både Høyre og Frp vil ha et godt forhold mellom Norge og USA, uansett hvem som er president. Sannsynligheten for at det er de som skal pleie forholdet til vår viktigste allierte fra regjeringsposisjon etter neste valg er stor. Men i gamle dager var det vitterlig slik at Høyre og Frp følte sterkest politisk slektskap med republikanerne, mens Ap og andre sosialdemokrater helst så en demokratisk president i Det hvite hus. Nå gjelder ikke det lenger.

I skattepolitikken tilslører partiene aktivt fordelingsvirkningene av sine forslag. Frp's Ketil Solvik Olsen har oppdaget at det ikke er så populært å fjerne formuesskatten. Frp er jo et parti for folk flest. Og folk flest får ingen glede av fjerning av formuesskatten. For de har ingen. Riktignok står partiet ved sitt løfte om at skatten skal fjernes i løpet av fireårsperioden, men forslaget som nå ligger i partiets alternative forslag til statsbudsjett for neste år er blekt mot inntrykket partiet tidligere har skapt. Frp kunne umulig ha gått til valg på et forslag som ville gitt 15 milliarder kroner til de mest formuende. Det ville innebære en forskyvning av skattebyrden fra de rike til nettopp folk flest eller statlige og kommunale institusjoner som folk flest trenger. Torsdagens skattedebatt i NRK var på ingen måte noen parademarsj for Solvik Olsen og Solberg. Der ble det mer enn tydelig at de står på rikmennenes side, og ikke på flertallet av velgernes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før var begge høyrepartiene for å redusere sykelønna. Det er de ikke lenger. Før ville Høyre fjerne fradraget for fagforeningskontingent. Det vil ikke partiet lenger. Tvert i mot framstiller Høyre seg som det nye «arbeidspartiet». For det har gitt solid politisk gevinst for det svenske søsterpartiet Moderaterna. Før syntes Høyre at velferdsstaten var for stor og kostbar, fordi den forutsatte et relativt høyt skattenivå. De siste åra har Høyre gjort store anstrengelser for å framstå som en like oppriktig tilhenger av velferdsstaten som Ap. Hvis de inntar regjeringskontorene vil vi få se om dette bare er ord .

Før var Høyre mer bekymret for norske bedrifters konkurranseevne enn for vanlige folks levekår.

Begrepet «privatisering» ble for lenge siden forskjønnet til «konkurranseutsetting». Det lyder bedre. Men effekten blir likevel at ansatte i privatiserte sykehjem får dårligere lønns- og pensjonsvilkår enn de hadde i de kommunale. Og sykehjemmene blir ikke påviselig bedre av det.

Vannkraften, da? Verken Høyre eller Fremskrittspartiet liker statlig eierskap. Der det er fortjeneste å hente, vil de helst ha private inn. Også i kraftbransjen. De sier de vil beholde nasjonal kontroll, for det vil nordmenn flest. De vil bare likebehandle offentlige og private eiere av kraftverk - av prinsipielle grunner. Og delprivatisere Statkraft. Selv om konsekvensen blir at Norge mister nasjonal kontroll.

Før i tida var det Ap som drev mot Høyre. Det ble kalt en nødvendig modernisering. Nå er det omvendt. Da kalles det liberal politikk. Det er en del av politikkens vesen å forsøke å tildekke negative eller upopulære konsekvenser av ens egen politikk. Eller å forskjønne den. Derfor må det være pressens oppgave å få fram følgene av politikken.

Da svenske skolemyndigheter tidligere i år la fram bindsterke rapporter om effektene av 20 års erfaringer med friskoler, kom det klart fram at forskjellene mellom skoler hadde økt, samtidig som resultatene hadde blitt dårligere. Klart negativt, med andre ord. Da rykket Kristin Clemet ut og bortforklarte dette med å peke på forskjeller mellom de svenske friskolene og dem hun selv hadde innført i Norge. De hadde likevel så stor innvirkning på den offentlige skolen at de rødgrønne fryktet en klassedelt skole og reverserte den generelle adgangen til å etablere friskoler.

Mens det tidligere var om å gjøre å føre en gjenkjennelig Høyre-politikk, vanner partiene omhyggelig ut sin blåfarge. Det er åpenbart smart i en tid da det er kjekt å være med på høyrebølgen. Ikke minst gjør innpakkingen av åpenbare konsekvenser det vanskeligere for partier på defensiven å yppe til strid. Høyre og Frp trenger ikke finpusse verken ideologi eller profil for å gjøre seg lekre.

Alle skal gjøres til lags. Det er først når de sitter ved makta vi oppdager at alle ikke er med.

Følg oss på Twitter