OBAMA-MOTSTAND: Alt går ikke like bra i Obama-land, skriver Naomi Klein. Hun har laget en egen ordliste for skuffede Obama-fans. Her demonstrerer tyrkere mot Obama i Ankara 6. april. Foto: SCANPIX / REUTERS/Pawel Kopczynski
OBAMA-MOTSTAND: Alt går ikke like bra i Obama-land, skriver Naomi Klein. Hun har laget en egen ordliste for skuffede Obama-fans. Her demonstrerer tyrkere mot Obama i Ankara 6. april. Foto: SCANPIX / REUTERS/Pawel KopczynskiVis mer

Blåmandag for Obama-fansen

Stadig flere Obama-entusiaster overveier muligheten for at deres mann faktisk ikke vil redde verden hvis vi alle bare håper sterkt nok. Det er bra.

Alt går ikke like bra i Obamafanland. Det er ikke helt klart akkurat hva som gjorde at stemningen snudde. Kanskje var det eimen etter finansdepartementets siste bankredning. Eller nyheten om at presidentens økonomiske sjefsrådgiver, Larry Summers, tjente millioner på akkurat de Wall Street-bankene og hedgefondene han nå beskytter mot ny regulering. Eller kanskje det begynte tidligere, med Obamas taushet under Israels angrep på Gaza.

Uansett hva den siste dråpen var, begynner stadig flere Obama-entusiaster å overveie muligheten for at deres mann faktisk ikke vil redde verden hvis vi alle bare håper sterkt nok. Og det er bra. Hvis superfan-kulturen som brakte Obama til makten, skal omgjøres til en uavhengig politisk bevegelse, en bevegelse som er sterk nok til å takle de inneværende krisene, må vi alle slutte å håpe og begynne å kreve.

Første skritt er å forstå fullt ut den merkelige mellomsituasjonen som mange amerikanske bevegelser befinner seg i. For å klare det trenger vi et nytt språk, et språk som er spesifikt for Obamas tid. Her er en begynnelse.

Bakhåp: Akkurat som en bakrus, skyldes bakhåp at man har fråtset i noe som føltes godt akkurat da, men som egentlig ikke var så bra likevel, slik at det fører til samvittighetskvaler, eller til og med skam. Det er den politiske ekvivalenten til nedturen etter et sukkerkick. Eksempelsetning: «Da jeg hørte på Obamas økonomiske tale, hamret hjertet mitt. Men senere, da jeg forsøkte å fortelle en venn om hans planer for de mange millionene som er rammet av permisjoner og tvangssalg, merket jeg at jeg ikke sa noe som helst. Jeg er i skikkelig bakhåp.»

Håp-og-dal-bane: Som en berg-og-dal-bane beskriver håp-og-dal-banen de intense følelsesmessige svingningene i Obama-epoken, veksling mellom glede over å ha en president som støtter undervisning i sikker sex, og fortvilelse over at et offentlig finansiert helsevesen blir uaktuelt akkurat da det kunne ha blitt en realitet. Eksempelsetning: «Jeg ble så gira da Obama sa han skulle stenge Guantanamo. Men nå kjemper de som gale for at fangene i Bagram ikke skal ha noen juridiske rettigheter i det hele tatt. Nå har jeg fått nok av denne håp-og-dal-banen — jeg vil av!»

Håplengsel: Som folk med hjemlengsel, er folk med håplengsel utrolig nostalgiske. De savner optimismen fra valgkampen og prøver alltid å finne tilbake til denne varme, håpefulle følelsen — vanligvis ved å overdrive betydningen av relativt ubetydelig anstendighet fra Obamas side. Eksempelsetninger:

«Jeg hadde skikkelig håplengsel ved opptrappingen i Afghanistan, men da så jeg litt på en YouTube-video av Michelle som puslet i den økologiske hagen sin, og plutselig føltes alt som på innsettelsesdagen igjen. Et par timer senere, da jeg hørte at Obama-administrasjonen skulle boikotte en stor FN-konferanse om rasisme, kom håplengselen tilbake. Så jeg så litt på et slideshow av Michelle i klær lagd av uavhengige moteskapere med forskjellig etnisk bakgrunn, og det hjalp da noe.»

Håpslave: Når håpet svinner, får håpslaven, akkurat som narkoslaven, skikkelige abstinenser, og er villig til å gjøre hva som helst for å føle rusen. (Dette er nært beslektet med håplengsel, men er langt mer alvorlig, og rammer vanligvis middelaldrende menn.) Eksempelsetning:

«Joe sa at han faktisk tror Obama bevisst hentet inn Summers som økonomisk rådgiver for at han skulle ødelegge redningspakken, sånn at Obama får den unnskyldningen han trenger for å gjøre det han egentlig vil: nasjonalisere bankene og gjøre dem om til kredittforeninger. For en håpslave!»

Håpsorg: Akkurat som en elsker med kjærlighetssorg, er en Obama-fantast med håpsorg ikke sint, men forferdelig lei seg. Hun tilla Obama messiasevner og er nå utrøstelig i sin skuffelse. Eksempelsetning: «Jeg trodde virkelig at Obama endelig skulle tvinge oss til å gripe tak i arven etter slaveriet i dette landet, og sette i gang en seriøs nasjonal debatt om rase. Men nå virker det som han aldri nevner rase lenger, og han bruker fordreide juridiske argumenter for å hindre at vi tar tak i forbrytelsene fra årene under Bush. Hver gang jeg hører ham si at vi må se framover, får jeg skikkelig håpsorg igjen.»

HÅPETS MANN? Barack Obama fotografert på en pressekonferanse etter NATO-konferansen i Strasbourg, 4. april.  Foto: SCANPIX /REUTERS/Arnd Wiegmann
HÅPETS MANN? Barack Obama fotografert på en pressekonferanse etter NATO-konferansen i Strasbourg, 4. april. Foto: SCANPIX /REUTERS/Arnd Wiegmann Vis mer

Mothåp: Akkurat som en motreaksjon, er mothåp en 180 graders omgjøring av alt som har med Obama å gjøre. De lidende var en gang Obamas mest lidenskapelige misjonærer. Nå er de hans sinteste kritikere. Eksempelsetning: «Med Bush visste i hvert fall alle at han var en drittsekk. Nå har vi de samme krigene, de samme lovløse fengslene, den samme korrupsjonen i Washington, men alle oppfører seg som Stepford wives. Det er på tide med et skikkelig mothåp.»

Mens jeg prøvde å sette navn på disse forskjellige håprelaterte lidelsene, lurte jeg plutselig på hva den avdøde Studs Terkel ville ha sagt om vårt kollektive bakhåp. Han ville utvilsomt ha oppfordret oss til ikke å gi etter for fortvilelsen. Jeg strakte meg etter en av de siste bøkene hans, «Hope Dies Last». Jeg trengte ikke å lese lenge. Boka innledes med følgende ord:

«Håpet har aldri sivet ned fra oven. Det har alltid sprunget opp nedenfra.» Og det sier så å si alt. Håp var et fint slagord når vi heiet på en outsider som president. Men som holdning til presidenten i verdens mektigste land er det farlig overbærende. Oppgaven mens vi ser framover (som Obama liker å si), er ikke å oppgi håpet, men å finne mer egnede steder for det — på fabrikker, i lokalsamfunn og på skoler der metoder som sit-in-aksjoner og okkupasjoner blomstrer opp igjen.

Statsviteren Sam Gindin skrev nylig at arbeiderbevegelsen kan gjøre mer enn å beskytte status quo. Den kan for eksempel kreve at stengte bilfabrikker gjøres om til fabrikker for en grønn framtid, og produserer transportmidler til massekommunikasjon eller teknologi for fornybar energi.

«Å være realistisk betyr å ta håpet ut av talene,» skrev han, «og legge det i arbeidernes hender.» Hvilket bringer meg til siste oppslagsord i ordboka.

Håprota: Eksempelsetning: «Vi må slutte å vente på at håpet skal gis oss ovenfra, og i stedet drive det opp, fra håprota.»

Distribuert av The New York Times Syndicate

Oversatt av Rune Rogndokken Moen


•Naomi Klein er spaltist for The Nation og The Guardian i London. Den siste boka hennes er «Sjokkdoktrinen: Katastrofekapitalismens fremmarsj».

ARTIKKELFORFATTEREN: Spaltist og forfatter Naomi Klein. Foto: SCANPIX /AFP PHOTO/Stan HONDA
ARTIKKELFORFATTEREN: Spaltist og forfatter Naomi Klein. Foto: SCANPIX /AFP PHOTO/Stan HONDA Vis mer