Blasfemi eller rasisme?

Det er all grunn til å reise spørsmålet om Jyllands- Postens offentliggjøring av Muhammed-karikaturene var en rasistisk ytring, skriver kronikkforfatterne. De henviser særlig til tegningen som framstiller en orientalsk mann/profeten med turban, krumsabel og forbrytersladd foran øynene, omgitt av to burkakledde kvinner.

NÅR DEN FØRSTE bølgen av reaksjoner på Muhammed-karikaturene i Jyllands-posten og Magazinet har lagt seg, er tiden kommet for å trekke lærdom av konflikten. De fleste kommentatorer på begge sider har valgt å fokusere på offentliggjøringen som en krenkelse av det sunni-islamske forbudet mot å avbilde profeten og dermed som en fornærmende og blasfemisk handling i seg selv. Mange har advart mot å gjenopplive eller skjerpe den sovende blasfemiparagrafen. Etter vår oppfatning har Stoltenberg og Støre håndtert saken på en fornuftig måte, selv om de kunne ha tatt sterkere avstand fra den rasistiske tendensen i karikaturtegningene som Selbekk rykket.

I EUROPA har debatten om karikaturene tatt en ny vending etter at de to nobelprisvinnerne José Saramago og Günter Grass nylig rykket ut i avisene El Pais og Die Welt og sammenlignet karikaturene med anti-jødiske karikaturer i nazi-tidsskriftet Der Stürmer i Hitler-Tyskland. Etter å ha sett en faksimile av Jyllands-Postens karikaturer, mener vi at det er all grunn til å reise spørsmålet om Jyllands-Postens offentliggjøring var en rasistisk ytring. Spørsmålet gjelder særlig den ene av karikaturene som framstiller en orientalsk mann/profeten med turban, krumsabel og forbrytersladd foran øynene, omgitt av to burkhakledde kvinner. I likhet med de andre motivene spiller turbanene og krumsabelen på et populærorientalistisk klisjérepertoar om arabiske menn som eksotiske, barbariske og upålitelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DISSE KLISJEENE har røtter tilbake i kolonitidens framstillinger av ikke-europeiske folk som tilbakestående, irrasjonelle og ute av stand til å ta hånd om seg selv. Slik kunne europeerne legitimere kolonialismen og samtidig bekrefte et positivt bilde av seg selv som opplyste og handlekraftige. Når slike egenskaper i tillegg knyttes til rasistisk karikerte fysiognomier og til framstillinger av muslimske arabere som moralsk suspekte, snakker vi ikke bare om orientalisme. Vi snakker om en form for rasisme, som stempler orientalere og muslimer som mindreverdige ut fra en kombinasjon av generaliserte kulturelle, religiøse, fysiske og moralske egenskaper. Som Francis Sejersted påpekte i sitt innlegg i Dagbladet den 16. februar, er vår ytringsfrihet allerede innskrenket av rasismeparagrafen, «som blant annet setter straff for å forhåne personer på grunn av deres religion.» Den nye loven om rettslig vern mot etnisk diskriminering nevner særlig trosbekjennelse, hudfarge og etnisk opprinnelse som kriterier for straffbar forhåning og diskriminering. Det norske rettsvernet mot rasisme har imidlertid så langt vist seg å være lite effektivt i praksis. Om myndighetene vil våge å prøve den nye rasismeparagrafen mot Selbekk, gjenstår imidlertid å se. Dersom myndighetene mot alle solemerker skulle bestemme seg for å styrke blasfemiparagrafen, ville dette først og fremst være en strategisk seier for kristne og islamistiske fundamentalister i øst og vest. Men det er lite sannsynlig at Selbekk eller andre kommer til å bli tiltalt eller dømt for blasfemi i en moderne sekularisert rettsstat. Hovedlærdommen vi kan trekke avblasfemidebatten i kjølvannet av Muhammed-karikaturene er at blasfemiparagrafen ikke er nødvendig hvis Selbekk og vi andre praktiserer vanlig folkeskikk.

DEN SOM VIL redusere striden om Muhammed-karikaturene til å handle om blasfemi versus ytringsfrihet, sitter imidlertid igjen med et grunnleggende forkaringsproblem: Hvorfor vakte ytringene i Jyllands-posten og Magazinet harme hos troende muslimer, mens gjengivelser av karikaturene i Dagbladet, Aftenposten, Der Spiegel og den egyptiske avisen al-Fagr så langt kke har vakt tilsvarende forargelse? Etter vårt syn skyldes dette at ytringene i den konservative og innvandringsfiendtlige Jyllands-Posten, som initierte karikaturene, og i noe mindre grad også gjengivelsene i det kristen-konservative Magazinet, ble framført i en kontekst som er islam-fiendtlig, orientalistisk nedlatende - og i verste fall rasistisk. Disse ytringene skiller seg dermed fra faksimilegjengivelser i andre aviser som dokumenterer ytringen og samtidig kommenterer den med kritisk distanse. Dette er den mest nærliggende forklaringen på at ytringene i Dagbladet, Aftenposten og Der Spiegel ikke er blitt oppfattet som krenkende, og de bør etter vårt syn heller ikke oppfattes slik. Det betyr også at det (sunni-)islamske billedforbudet ikke bør tolkes som at det skal overholdes blindt uten hensyn til den konteksten gjengivelsen befinner seg i.

EN FRUKTBAR tilnærming kan være å betrakte karikaturene ut fra ytringsteorien til russeren Mikhail Bakhtin (1895- 1975), der enhver ytring sees som en spesifikk hendelse. Ytringen er knyttet til avsenderens historiske situasjon og alltid rettet mot en mottaker. Faktisk er mottakerdimensjonen en del av selve ytringen: Når vi ytrer oss, føyer vi et ledd til en stor ytringskjede rettet mot andre ytringer i fortid og framtid, enten det gjelder Koranens påbud, den skjerpede danske innvandringspolitikken eller de muslimske reaksjonene på karikaturene. En ytring kan imidlertid aldri gjentas i en identisk kontekst: To samtidige ytringer kan aldri foregå i nøyaktig samme omgivelser eller utsigelsessitasjon. Dermed kan ikke Jyllands-Postens publisering av Muhammed-karikaturene og andre avisers gjengivelse av disse sidestilles. Selv Magazinets provokative publisering må vurderes annerledes enn Jylland-postens rasistiske ytring. Eskaleringen av karikaturstriden ble dels drevet frem av den danske statsministeren, som til å begynne med avviste de muslimsk-arabiske imamenes og diplomatenes forsøk på dialog. At enkelte av imamene siden svarte med å spre Jylland-karikaturene sammen med falske karikaturer i den muslimsk-arabiske verden er selvsagt beklagelig.

ENHVER YTRING og gjengivelse må forstås på bakgrunn av måten ytringen framføres på, hvem som ytrer den og i hvilken sammenheng den blir framført. Med disse forbehold mener vi at Saramago og Grass har gode grunner for å hevde at karikaturene i Jylland-posten var rasistiske ytringer. Vi vil også oppfordre norske lesere og myndigheter til å studere Muhammed-karikaturene i Magazinet og selv gjøre seg opp en mening om hvor vidt de spiller på rasistiske fordommer eller ikke.