Blasfemiparagrafen må fjernes

BLASFEMI: For to år siden stemte FrP for å opprettholde blasfemiparagrafen. I dag fremmer partiet forslag om å fjerne den.

YTRINGSFRIHET og religionsfrihet er to bærebjelker i det norske samfunn. Like nødvendig som disse to er retten til å utøve religionskritikk. Hvorvidt kritikken er saklig eller usaklig avhenger av øyet som ser. Et flertall i Stortinget inkludert FrP valgte i 2004 å opprettholde blasfemiparagrafen under forutsetning at den ble forble sovende. FrP deltok i dette flertall med daværende regjeringspartier for å vise samarbeidsvilje overfor KrF. Situasjonen har endret seg etter dette. I forbindelse med striden om karikaturtegningene av Islams grunnlegger Muhammed, ble det reist krav om å innskrenke ytringsfriheten gjennom å gjenopplive blasfemiloven. For å fjerne eventuell tvil om hvilken stilling ytringsfriheten har i Norge i forhold til religionskritikk og eventuelle forventninger til bruk av blasfemiloven må Straffeloven §142 (blasfemiparagrafen) fjernes.

NORDMENN ER priviligerte når det gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å utøve religionskritikk. Mange land har en høyst levende blasfemiparagraf og straffen for å krenke den statsbærende religion er i enkelte land døden. Christian Vs Norske Lov av 1687 viser at også Norge har hatt en blasfemilov som var strengere enn hva vi ønsker å tro. I henhold til denne loven skulle blasfemi straffes med blant annet avskjæring av tungen og halshugging.

Sakte, men sikkert har ytringsfriheten vunnet frem. Likevel har man fortsatt lovbestemt at blasfemi skal straffes, selv om det ikke praktiseres. Den sist dømte for blasfemi i Norge var Arnfred Olesen som i 1912 fikk 10 kroner i bot for å ha skrevet artikkelen «Den store humbug. De kristnes julehelg» i bladet Fritænkeren. I våre dager sprer Hedningsamfunnet slike artikler kontinuerlig uten at noen bryr seg nevneverdig. Blasfemiske ytringer mot kristendommen blir i stedet imøtegått med ytringer og motkritikk. Kristne har lært seg å leve med kritikk mot sin tro, selv om kritikken ofte virker både sjikanerende og usaklig.

BLASFEMIPARAGRAFEN ble endret i 1934 etter rettssaken mot Arnulf Øverland som ble frikjent for foredraget «Kristendommen - den tiende landeplage» fremført i Det Norske Studentersamfund i 1933. Paragrafen ble utvidet til å beskytte alle religioner som er lovlige i Norge. Under Odelstingets debatt gikk det klart frem at Ap egentlig ønsket paragrafen fjernet, mens KrF anså bestemmelsen for utelukkende å gjelde beskyttelse av den kristne tro.

Da Monty Pythons «The Life of Brian» ble lansert i 1980, bestemte Statens Filmkontroll at filmen måtte totalforbys fordi den var blasfemisk. Dette førte til at filmen i Sverige ble markedsført med plakater med teksten «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge», og det ble arrangert egne bussturer til Sverige for Monty Python-entusiaster. Er det i det hele tatt noen som ville tatt til orde for å forby filmen i 2006? Sannsynligheten er liten, og det skal vi være glade for.

ASCHEHOUG FORLAG og forlegger William Nygaard ble i 1989 stevnet etter utgivelsen av Salman Rushdies bok «Sataniske vers», med henvisning til blasfemiparagrafen. Stevningen ble trukket tilbake. Stortingsrepresentant Carl I. Hagen leverte så inn forslag om opphevelse av paragrafen. Blant de representanter som direkte eller indirekte ga sin støtte til fjerning av blasfemiparagrafen i 1989 var Kåre Willoch (H), Reiulf Steen (Ap), Lars Velsand (Sp) og Kjellbjørg Lunde (SV). Til tross for den tverrpolitiske intensjonen falt forslaget. Mange av de som i utgangspunktet var for fjerning av paragrafen, ønsket en mer detaljert saksbehandling.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslo i 1999 å fjerne blasfemiparagrafen. Kirkerådet støttet dette, og begrunnet det med at borgerne i et liberalt demokrati må tåle kritikk om innholdet i deres tro og livssyn, fordi religionen også er et område der påstander må kunne fremsettes og gjøres til gjenstand for skarp kritisk prøving i den offentlige samtale.

Dr. Agnes Callamard, adm. dir. for Article 19 viser i magasinet Equal Voices (juli 2006) hvorfor lover mot blasfemiske ytringer er problematiske. I henhold til internasjonal menneskerettslovgivning så dreier ikke religionsfrihet seg om å respektere religioner som sådan, men snarere om å respektere menneskets rett til å utøve ens religion ut fra eget fritt valg. Blasfemilover brukes en rekke steder i verden til å innskrenke menneskers religionsfrihet, og stilne de opposisjonelles stemmer. Det at blasfemilovgivning fremdeles eksisterer i land med tradisjon for respekt for menneskerettighetene og vern om ytringsfriheten, gir land uten den samme respekten argumenter for å opprettholde strenge blasfemilover. På denne måten er Norge med på å undergrave ytringsfriheten i andre land. En slik situasjon kan ikke fortsette og derfor bør blasfemiparagrafen oppheves.

FORUTSETNINGEN for videreføring av blasfemiparagrafen har vært at den er sovende. Dette er imidlertid blitt utfordret under og etter striden om de nevnte karikaturene. I Dagsavisen 31. januar 2006 tar advokat Abid Q. Raja til orde for revitalisering av blasfemiloven. Raja sier: «Poenget er ikke å innskrenke ytringsfriheten, men å gi den en retning slik at svake grupper ikke føler seg krenket og hånet». Han ønsker seg en ny blasfemibestemmelse som setter grenser for hva slags ytringer det skal være tillatt å rette mot samfunnets minoriteter. Zahid Mukhtar fra Islamsk Råd støtter dette, og mener «det er helt horribelt at man omtaler dagens blasfemibestemmelse som sovende. Signalet til domstolene bør være at loven tas i bruk». Signalet bør etter vår mening være det motsatte - nemlig at loven mot blasfemi fjernes fullstendig.

HVA SOM FALLER INN under betegnelsen blasfemi varierer etter kontekst og fra person til person. For en fundamentalistisk troende vil nærmest enhver kritisk bemerkning om ens religion bli betraktet som blasfemi. Definisjonsmakten er dermed plassert hos den krenkede. Det er i seg selv svært problematisk.

Ytringsfriheten som rettighet er ikke først og fremst basert på forsvar av ytringer som av det brede lag i folket ansees som uproblematiske. Snarere skal ytringsfriheten verne om folks rett til å fremsette meninger som er kontroversielle. Blasfemiparagrafen kan bli oppfattet som et hinder for legitim religionskritikk. Valget står nå mellom å vekke paragrafen til live, og risikere at ytringsfriheten igjen settes under press, eller å stede paragrafen til hvile og ta et ekstra grep om ytringsfriheten. Det påligger Norge - som en liberal og demokratisk rettsstat - å fremheve retten til frie ytringer mer enn retten til å slippe kritikk av ens religion.