Blass pastell

Elegant, rålekker og med noen morsomme øyeblikk. Men dessverre går kullsyren ut av denne light-brusen for tidlig.

For førti år siden het hun Doris. Hun var svært urban, svært elegant kledd, svært karrierebevisst og ikke spesielt opptatt av menn. På overflaten. For under den prektige fasaden sydet og kokte det.

Søte Doris, drømte i en serie filmer om et ekte mannfolk som kunne rive av henne de elegante Chaneldraktene og elske henne lidenskapelig og voldsomt. Slikt kunne man selvfølgelig bare antyde den gangen, og er det noe de beste av de gamle Doris Day-Rock Hudson-filmene rendyrket, så var det nettopp antydningens kunst.

«Down With Love» er en moderne pastisj, en parodi på disse gamle sexlystspillene - det var faktisk sex det stort sett handlet om - og nå blir antydningene overdrevet så voldsomt at finessen i humoren langt på vei forsvinner.

Parodi

Først og fremst er dette kostyme- og kulissedesignernes film. Interiører, kostymer, hår og sko er så chic så det kan få blitt, lerretet er fylt av rene, klare pastellfarger og alle bilder er lyssatt så grundig at det ikke finnes antydninger av ubehagelige skygger noe sted. Helt etter oppskriften er også bruken av splitscreen, i telefonsamtaler ser du alltid begge to samtidig. Leken med denne gamle klisjeen er ganske morsomt og fikst gjort.

Søt Renée

Renée Zellwegger og Ewan McGregor er også søte. Hun spiller en ung forfatter som med sitt manifest «Ned med kjærligheten» oppfordrer kvinner til å se på kjærlighet og sex slik menn gjør det. Han spiller en playboyjournalist som tar på seg jobben å avsløre at forfatteren egentlig er som alle andre kvinner anno 1962 - hun drømmer om mann, barn og et lite hus i et pent strøk utenfor bykjernen. Ymse forviklinger følger.

«Down With Love» er som en Sweetmint - for deg som ennå husker dem - den kunstige smaken er overveldende sterk ved første tygg, men forsvinner dessverre så alt for fort.

SVINGER SEG: Renée<P> Zellweger og Ewan McGregor<P> i den romantiske komedien «Down with Love».