Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Blått - den hippeste tonen

For så snodig er verden, at en 60 år gammel jazzlogo er blitt et av de hippeste symbolene for en ny generasjon diggere av acid-techno-DJ-loop-maskinell jazz.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Støter du på et passe sagga eller for den saks skyld helt usagga individ med hyperlettstelt sveis og Blue Note-jakke, Blue Note-T-skjorte, Blue Note-klokke og Blue Note-skulderbag, kan du regne med at vedkommende er langt framme i hip-hierarkiet, ja, kanskje til og med DJ med et eller annet snodig navn skrudd på yrkestittelen. Godt mulig er skulderveska full av gamle Blue Note-skiver også: «The Sidewinder» med Lee Morgen, «Blowin' The Blues Away» og «Song For My Father» med Horace Silver, John Coltranes «Blue Train», Eric Dolphys «Out To Lunch», litt Art Blakey & Jazz Messengers, litt Donald Byrd, Wayne Shorter, Dexter Gordon og Herbie Hancock, noe Joe Henderson og kanskje et par nyere CD-er med Helen Eriksen, den eneste norske Blue Note-artisten, Cassandra Wilson og... «Hand on the Torch» med Us3.

For det var på mange måter «Hand on the Torch» som startet det nyeste kapitlet av Blue Note-eventyret, det som feirer 60-årsjubileum i år.

Sampling

Det var i 1993 at den engelske meteorologen (!) og disc-jockeyen Geoff Wilkinson fant på å mikse inn samples - utdrag - av Blue Notes souljazzplater fra 60-tallet i musikken til det engelske hiphop/rapp-bandet Us3. I New York åpnet Blue Note-sjefen sjøl, Bruce Lundwall, døra til Blue Notes skattkamre av noen arkiver for Wilkinson, og ga dermed grønt lys til den moderne resirkuleringen av den hederskronte musikken. Herbie Hancocks «Cantaloupe Island» fra 1964, med Hancock, Freddie Hubbard, Ron Carter og Tony Williams, fikk et tupp der tempoet og bassen sitter - og resultatet, «Cantaloop (Flip Fantasia)», fikk æren av å innlede Us3's første Blue Note-CD. Singelen føyk inn på hitlistene, gjorde «Hand on the Torch» til Blue Notes mest solgte plate noensinne og «Blue Note» til et symbol på noe hipt, avslappet, ungt og dansbart.

Men hva er egentlig Blue Note, bortsett fra den musikkfaglige betegnelsen på den senkede tredje, sjuende og av og til femte tonen i en durskala, de såkalte blåtonene?

Hitler

Verden har ikke mye å takke Adolf Hitler for, men ironisk nok skulle han - en ideologisk begrunnet jazzhater - stå indirekte fadder til en av etterkrigstidas viktigste jazzspredere. To tyske, jazzgærne venner, Alfred Lion og Frank Wolff, flyktet fra Nazi-Tyskland til USA i henholdsvis 1938 og 1941, og lille julaften 1938 havnet 30 år gamle Lion i New Yorks Carnegie Hall. «Spirituals to Swing» het kveldens konsert, og Lion ble så bergtatt av boogiewoogie-pianistene Albert Ammons og Meade Lux Lewis, at han for private midler fikk dem anbrakt i et platestudio to uker seinere. Det resulterte i to 78-plater som hver ble presset i 50 eksemplarer, og slik ble Blue Note født 6. januar 1939.

Lion fortsatte å spille inn den musikken han elsket. I 1941 kom Frank Wolff, nå fotograf, til New York, og gjennom krigen og de første etterkrigsåra klarte de to å opprettholde en viss utgivelsesaktivitet, til tross for begrenset tilgang på råstoffer til grammofonplateproduksjon. Uten å skjele til økonomi og salgbarhet spilte de inn musikere og musikk de selv likte, og hadde sans for nye retninger i jazzen. Overgangen fra swing til be-bop, et musikalsk jordskjelv som skremte vekk mange jazzfans, tok de på strak arm, en entusiasme som eksempelvis kom Thelonious Monk til gode. Men først i 1954 fant Lion og Wolff formelen til det som skulle bli «the Blue Note sound» og plassere selskapet i jazzens frontlinje gjennom de neste 12 årene.

Budbringer

I 1955 hadde mye skjedd med platebransjen. Den 10-, seinere 12-tommers LP-platen hadde avløst de gamle 78-platene, noe som hadde etablert et helt nytt behov: omslagsdesign. Videre hadde den «vanskelige» be-bopen fått sin antitese i manges ønske om en melodisk/rytmisk enklere, dansbar jazz igjen, og endelig hadde Blue Note begynt å samarbeide med Rudy van Gelder, en pioner innen moderne opptaksteknikk. Lion og Wolff hadde nå en «stall» av musikere som ofte spilte på hverandres plater, og i 1954 ga en Horace Silver-session med Kenny Dorham, Hank Mobley, Doug Watkins og Art Blakey støtet til det som ble Art Blakey & the Jazz Messengers. Budskapet: å spille moderne souljazz med be-bopinnslag uten be-bopens «virtuoskunst», alt basert på blues- og gospelrøtter.

Resepten holdt i mange år, år der Blue Note huset flere av jazzens største navn og skapte seg en solid merkeidentitet, også gjennom karakteristiske omslag. Men rundt midten av 60-tallet begynte andre vinder for alvor å blåse i jazzen, samtidig som Alfred Lion fikk helseproblemer. I 1965 solgte han Blue Note til Liberty Records, to år seinere trakk han seg tilbake og i 1971 døde Frank Wolff. Da var Blue Note-magien over, rocken overtok platemarkedet og Blue Note haltet gjennom 70-tallet på nyutgivelser og utgivelser av tidligere ikke-publisert materiale.

EMI

I 1980 kjøpte plategiganten EMI Liberty. Etter fem års dvale fikk Blue Note nytt liv i 1985, da et omfattende nyutgivelsesprogram ble satt i verk. Utover 90-tallet begynte selskapet å knytte nye musikere til seg, og vendte tilbake til jazzens frontlinjer, både med nye navn som John Scofield, Cassandra Wilson, Joe Lovano og Charlie Hunter, med hele perleraden av nyutgivelser og med tradisjonen-i-samtida-band som Us3.

Nå, i selve jubileumsåret, blir store deler av Blue Note-katalogen enda en gang gjort tilgjengelig. Den nye jazzen, som i Norge passende nok har fått et slags uoffisielt sentrum på Oslo-klubben Blå, har skapt interesse for originalinnspillingene, og EMI Norsk har sendt ut rundt 1000 titler i anledning jubileet. Nye generasjoner gis med andre ord alle muligheter til å dypdykke i denne varme strømmen, som er en av etterkrigsjazzens aller mest swingende og utadvendte.