Blått og lavmælt fra Norah

Strålende oppfølgeralbum fra Norah Jones.

CD: Norah Jones ble stjerne over natta da hennes debutalbum «Come Away With Me» ble en bestselger og Grammy-støvsuger i 2002. Nå er hun ute med det vanskelige oppfølgeralbumet, og heldigvis: Ingen har latt seg friste til å gjøre den nye cd-en forsert kommersiell (les glatt) for å tilpasses et amerikansk massepublikum.

Akustisk

Snarere tvert imot: «Feels Like Home» (en tittel som ligger svært tett opptil den velbrukte blues-linjen «Feels Like Going Home») er blitt et akustisk dominert album som utstråler vemod og inderlighet med stillferdige og raffinerte virkemidler. Norah Jones har lagd et blått og lavmælt album som sikrer henne mot enhver døgnflue-prognose.

Musikken gynger i et landskap mellom jazz, blues og cool country. Mange av låtene har Norah Jones selv bidratt med, stort sett sammen med sin bassist Lee Alexander. Blant disse er den fengende første singellåta «Sunrise». Norah Jones er ellers kresen i sitt valg av coverlåter. Duke Ellingtons «Don't Miss You At All» er jazz-valget, med Norah selv ved et ensomt piano. På countrysida gir hun en vakker tolkning av Townes Van Zandts «Be Here To Love Me», med The Bands Garth Hudson på trekkspill. Mer i blueslandskapet er «Above Ground» av bandmedlemmene Andrew Borger og Daru Oda, mens Tom Waits/Kathleen Brennans «The Long Way Home» er tilført en drivende Johnny Cash-bass.

Skyggeaktig melankoli

Norah Jones røper effektiv formidlerglede på sangen «Creepin' In» sammen med en strålende Dolly Parton. Mens Jones på forrige album hadde en touch av Billie Holiday, har hun denne gangen lagt seg enda mer bakover og fått fram en Bonnie Raitt-aktig, Joplin-hes sårhet - vel å merke betydelig mindre eksplosivt enn Janis. Tonen ligger der bare som en skyggeaktig melankoli over fortolkningene. Fortsetter Norah Jones slik, er hun kommet for å bli.