DEBATT

Debatt: Verden ved et vendepunkt

Ble 2019 det nye 1989?

Vil 2019 gå over i historien som vendepunktets år, med Greta Thunberg i FN som symbol? Eller som det året der et illusorisk håp blusset opp for siste gang og menneskeheten nådde endestasjonen?

TA HVERANDRE I HENDENE: Det er en vanskelig læreprosess vi skal i gang med, og den lykkes bare hvis vi alle sammen tar hverandre i hendene. Vi må ikke ta noe for gitt, ikke engang at fornuften eller overlevelsesviljen vår vil gå av med seieren, skriver Carsten Jensen. Her er Greta Thunberg i Lisboa 3. desember. Foto: Carlos Costa / AFP / NTB Scanpix
TA HVERANDRE I HENDENE: Det er en vanskelig læreprosess vi skal i gang med, og den lykkes bare hvis vi alle sammen tar hverandre i hendene. Vi må ikke ta noe for gitt, ikke engang at fornuften eller overlevelsesviljen vår vil gå av med seieren, skriver Carsten Jensen. Her er Greta Thunberg i Lisboa 3. desember. Foto: Carlos Costa / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Carsten Jensen
Carsten Jensen Vis mer

Hvor var du da muren falt for 30 år siden? Jeg hadde kranglet med min daværende kone. Jeg var sur da jeg la meg, og jeg var sur da jeg sto opp. På forsiden av Dagbladet Politiken sto det at det var blitt satt inn vannkanoner mot demonstrantene i Berlin. Det var ikke noen bilder av en menneskemengde som forserte en mur. Avisa hadde gått glipp av et verdenshistorisk øyeblikk, og det hadde jeg også. Slik er det ofte. Vi ser ikke det som utspiller seg rett foran øynene våre. Først seinere går det opp for oss hva som har skjedd.

Jeg var på den tida redaktør for et for lengst glemt litterært tidsskrift ved navn Fredag. Der samlet jeg på sitater fra forfattere som gjorde seg tanker om murens fall og framtida.

Tysk-rumeneren Herta Müller, som seinere fikk Nobelprisen i litteratur, skrev om østeuropeerne at «hos oss finnes den verste nasjonalismen, nemlig den som har vært undertrykt». I Polen og Ungarn kan vi i dag se at hun hadde rett.

Fransk-amerikanske George Steiner skrev om forskjellen på kommunisme og kapitalisme: «Pisken på den ene siden, cheeseburgeren på den andre. Gulag i det gamle Østen, en reklame for strømpebukser midt i en tv-sending om holocausts gasskamre i det nye vesten. Det alternativet må avsløres som falskt, hvis mennesket skal fortsette å være menneske.»

Utfordringen gjelder fremdeles.

«The knout on the one hand; the cheeseburger on the other. The Gulag of the old East, the insertion of panty-hose ads between gas-oven sequences of 'Holocaust' on TV in the new West.»

«That alternative,» Steiner warns, «must be proved false if man is to be man» …

Den italienske forfatteren Umberto Eco var den som avvek mest i synet på murens fall. Han syntes ikke at det var noe særlig. Langt viktigere var det at vi levde midt i en ny stor folkevandring. «Man stanser ikke de store folkevandringene. Man forbereder seg simpelthen på å leve i en ny kultur, et Afro-Europa.»

Framtida vil vise at Umberto Eco var den mest framsynte av dem alle.

Nittitallet var de store forhåpningenes tid. Diktaturene falt på rekke og rad, Sovjetunionen, Sør-Afrika, Chile.

Bare ett besto. Det største av dem alle, Kina, som satte seg fore å bevise at kapitalisme og profittjag utmerket godt kan trives sammen med autoritære strukturer. Ja, at den faktisk makter å blomstre uten alle de besværlige hindringene demokratiet fører med seg. Verdens storkapitalister fra Wall Street til Londons City er daglig gallegrønne av misunnelse.

Fremdeles befinner Wall Street og City seg i demokratiet, men de satser på Donald Trump og Boris Johnson. Det er en dårlig bevart hemmelighet at de håper at populistene er nest siste stopp før demokratiets sammenbrudd. Så kan kaos herske, og en kynisk neokapitalisme, uhemmet av alle restriksjoner, kan drive rovdrift på klodens og en umyndiggjort menneskehets siste ressurser.

Det var en stor ulykke at neoliberalismen nettopp hadde seiret i den vestlige verden da muren falt. Sosialdemokratene var allerede den gang på tilbaketog, og Ronald Reagan og Margaret Thatcher var i ferd med å avvikle staten som hadde garantert borgerne et minimum av rettigheter og beskyttelse.

Samfunnet finnes slettes ikke, sa Thatcher. I stedet var det absolutt frie marked. Der kunne borgerne kaste seg over hverandre som rovdyr i en morderisk konkurranse, som utover ensomhet og forbitret selvforakt produserte stadig flere tapere og stadig færre vinnere.

Allerede på midten av nittitallet, mindre enn ti år etter murens fall, tapte Russland for demokratiet da en kriminell røverkapitalisme med vestlig velsignelse ble sluppet løs på befolkningen. Det minimum av sosial trygghet som kommunismen tross alt hadde skapt, forsvant ned i røverkapitalismens svarte hull. Og så var Russland parat til en nasjonalisme med autoritære fortegn. Det er logikken som driver utviklingen etter murens fall.

Når mennesker står nakne og forsvarsløse, og den verdenen de er fortrolige med forsvinner, griper de etter nasjonalisme og religiøs fundamentalisme.

Det begynte med en mur som falt. Det ender med murer over alt, som bygges høyere og høyere. Hvis de ikke allerede eksisterer i murstein, finnes de i populistenes drøm om klaustrofobiske, ekskluderende fellesskap som de illusorisk tror at kan beskytte oss.

Den polske forfatteren og dissidenten Czeslaw Milosz, sa i 1989 at kommunismens kollaps ikke betød en avskjed med alle visjoner på framtidas vegne, men bare understreket behovet for nye. Hvor vil vi være når framtida banker på neste gang? Det er et feilaktig stilt spørsmål. Framtida banker ikke på, den er allerede i ferd med å slå inn døra.

Halve land er hyllet i røyken fra løpske skogbranner. Innlandsisen smelter, Antarktis kalver isstykker på størrelse med øyer. Metangass i den tinende sibirske permafrosten åpner kilometerlange kratre i jordskorpa. Dyrearter dør ut i et svimlende tempo. Framtida er her, og det ser ut som om det er undergangen for oss alle.

KAOS. Greta Thunberg deltok på en aksjon under klimatoppmøtet i Madrid. Det oppstod kaos etter aksjonen. Video: AP Vis mer

Men Greta Thunberg er også her, Fridays for Future, Extinction Rebellion. En økende bevissthet i befolkningene om trusselen fra den globale oppvarmingen, titusener av forskere som snakker advarselens utvetydige språk, bærekraftige teknologier som vinner stadig større utbredelse, investeringer som blir lagt om.

Vil 2019 gå over i historien med samme ikoniske status som 1989, vendepunktets år, med Greta Thunberg i FN som symbol? Eller som det motsatte: Det året hvor et illusorisk håp blusset opp for siste gang og menneskeheten nådde endestasjonen?

Utfordringen vi står ovenfor er ikke bare større enn noen gang før, den har også en fundamentalt annen karakter. Vi er vant til å se historiske forandringer i et positivt lys. Det gode beseirer det onde, en negativ utvikling blir snudd til noe bedre. Menneskeheten tar nok et skritt framover. Det skjer på slagmarken, i diplomatiske forhandlinger, i folkeopprør eller ved at en politisk leder viser en ny vei framover.

Men naturen kjenner ikke diplomati. Den forhandler ikke. De endringene som i disse tider blir så dramatisk synlige for oss, kan ikke reverseres.

De utryddete dyreartene kommer ikke tilbake. Planetens temperatur faller ikke til et preindustrielt nivå. Vi må tilpasse oss helt nye livsbetingelser. Ydmykhet blir et ord vi må lære oss på nytt.

Det er en vanskelig læreprosess vi skal i gang med, og den lykkes bare hvis vi alle sammen tar hverandre i hendene. Vi må ikke ta noe for gitt, ikke engang at fornuften eller overlevelsesviljen vår vil gå av med seieren.

Hvis de siste 30 åra har lært oss noe, så er det at historien alltid er uforutsigbar og at det lurer farer over alt. Dersom Donald Trump og hans allierte vinner, blir det vår alles undergang.

Vi trodde at murens fall i 1989 var en seier for demokratiet. I stedet var det bare begynnelsen på en kamp for demokrati som aldri kan vinnes helt. Akkurat det samme gjelder for klimaet i 2019.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer