IDEER: En gang i løpet av ungdomsskolen forsøkte læreren vår i samfunnsfag å forklare oss om grunnprinsippene i en velfungerende rettsstat. Særlig uskyldspresumsjonen - at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist - var avgjørende, og for å understreke hvorfor bevisbyrden skulle være på påtalemyndighetens side, fikk vi se «Frihetens regn» («The Shawshank Redemption») som nettopp - i 1995 - var blitt nominert til Oscar i kategorien for beste manus.

Fordi vi kunne leve oss inn i den uskyldige Andy Dufresnes skjebne, fordi vi forsto hvilket helvete han måtte igjennom av isolat, vold og overgrep, og ikke minst fordi han fånyttes forsøkte å få saken gjenreist idet han ble presentert for nytt bevismateriale, erkjente vi - foreløpig uten å kunne gjøre rede for dette verbalt - hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om det var omvendt, dersom den tiltalte må bevise sin uskyld.

Norsk rettsvesen av i dag kan selvsagt ikke sammenliknes med tilstandene som beskrives i det amerikanske (og fiktive) Shawshank-fengselet på førti-, femti- og sekstitallet. Likevel, når Andy Dufresne er nær sammenbruddet etter to måneder uten kontakt med andre enn fangevokteren, er det liten tvil om at virkningen isolat kan ha på fangene blir troverdig skildret. I tittelessayet «Falske tilståelser og plantede erindringer i Birgitte Tengs-saken» beskriver Stueland hvorfor isolatet har en slik nedbrytende virkning: