Ble Birgitte Tengs' fetter dømt for sitt litterære talent?

Espen Stueland antyder at grunnleggende leseferdigheter truer norsk rettssikkerhet.

RETTSSTATENS GRUNNPRINSIPPER: Tim Robbins i rollen som den uskyldige Andy Dufresne og Morgan Freeman som Ellis Boyd «Red» Redding i «Frihetens regn» fra 1994. Filmen illustrerer hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om man ikke har uskyldspresumpsjonen som grunnprinsipp i rettsstaten. Foto: Filmweb
RETTSSTATENS GRUNNPRINSIPPER: Tim Robbins i rollen som den uskyldige Andy Dufresne og Morgan Freeman som Ellis Boyd «Red» Redding i «Frihetens regn» fra 1994. Filmen illustrerer hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om man ikke har uskyldspresumpsjonen som grunnprinsipp i rettsstaten. Foto: Filmweb Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

IDEER: En gang i løpet av ungdomsskolen forsøkte læreren vår i samfunnsfag å forklare oss om grunnprinsippene i en velfungerende rettsstat. Særlig uskyldspresumsjonen - at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist - var avgjørende, og for å understreke hvorfor bevisbyrden skulle være på påtalemyndighetens side, fikk vi se «Frihetens regn» («The Shawshank Redemption») som nettopp - i 1995 - var blitt nominert til Oscar i kategorien for beste manus.

Fordi vi kunne leve oss inn i den uskyldige Andy Dufresnes skjebne, fordi vi forsto hvilket helvete han måtte igjennom av isolat, vold og overgrep, og ikke minst fordi han fånyttes forsøkte å få saken gjenreist idet han ble presentert for nytt bevismateriale, erkjente vi - foreløpig uten å kunne gjøre rede for dette verbalt - hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om det var omvendt, dersom den tiltalte må bevise sin uskyld.

Norsk rettsvesen av i dag kan selvsagt ikke sammenliknes med tilstandene som beskrives i det amerikanske (og fiktive) Shawshank-fengselet på førti-, femti- og sekstitallet. Likevel, når Andy Dufresne er nær sammenbruddet etter to måneder uten kontakt med andre enn fangevokteren, er det liten tvil om at virkningen isolat kan ha på fangene blir troverdig skildret. I tittelessayet «Falske tilståelser og plantede erindringer i Birgitte Tengs-saken» beskriver Stueland hvorfor isolatet har en slik nedbrytende virkning:

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer