RETTSSTATENS GRUNNPRINSIPPER: Tim Robbins i rollen som den uskyldige Andy Dufresne og Morgan Freeman som Ellis Boyd «Red» Redding i «Frihetens regn» fra 1994. Filmen illustrerer hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om man ikke har uskyldspresumpsjonen som grunnprinsipp i rettsstaten. Foto: Filmweb
RETTSSTATENS GRUNNPRINSIPPER: Tim Robbins i rollen som den uskyldige Andy Dufresne og Morgan Freeman som Ellis Boyd «Red» Redding i «Frihetens regn» fra 1994. Filmen illustrerer hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om man ikke har uskyldspresumpsjonen som grunnprinsipp i rettsstaten. Foto: FilmwebVis mer

Ble Birgitte Tengs' fetter dømt for sitt litterære talent?

Espen Stueland antyder at grunnleggende leseferdigheter truer norsk rettssikkerhet.

IDEER: En gang i løpet av ungdomsskolen forsøkte læreren vår i samfunnsfag å forklare oss om grunnprinsippene i en velfungerende rettsstat. Særlig uskyldspresumsjonen - at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist - var avgjørende, og for å understreke hvorfor bevisbyrden skulle være på påtalemyndighetens side, fikk vi se «Frihetens regn» («The Shawshank Redemption») som nettopp - i 1995 - var blitt nominert til Oscar i kategorien for beste manus.

Fordi vi kunne leve oss inn i den uskyldige Andy Dufresnes skjebne, fordi vi forsto hvilket helvete han måtte igjennom av isolat, vold og overgrep, og ikke minst fordi han fånyttes forsøkte å få saken gjenreist idet han ble presentert for nytt bevismateriale, erkjente vi - foreløpig uten å kunne gjøre rede for dette verbalt - hvilke omkostninger det vil ha for et samfunn om det var omvendt, dersom den tiltalte må bevise sin uskyld.

Norsk rettsvesen av i dag kan selvsagt ikke sammenliknes med tilstandene som beskrives i det amerikanske (og fiktive) Shawshank-fengselet på førti-, femti- og sekstitallet. Likevel, når Andy Dufresne er nær sammenbruddet etter to måneder uten kontakt med andre enn fangevokteren, er det liten tvil om at virkningen isolat kan ha på fangene blir troverdig skildret. I tittelessayet «Falske tilståelser og plantede erindringer i Birgitte Tengs-saken» beskriver Stueland hvorfor isolatet har en slik nedbrytende virkning:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Under isolat opphører all normalitet. (...) Fangen blir atskilt fra mening, fra mennesker og fra den fysiske virkelighet som strukturerer virkeligheten. Isolat er en form for psykisk tortur. Bare forhørslederens interesser setter grenser for hva som innrømmes under tortur.»

Det er nettopp en slik situasjon, tappet for mening og normalitet, som er utgangspunktet for den tiltaltes «tilståelse» i Birgitte Tengs-saken. Essayet, som er en bearbeidet utgave av «Om falske erindringer som blir tilståelser» (Vagant nr. 1, 1998), ble ifølge Stueland selv skrevet ut ifra en overbevisning om at den tiltalte og dømte, Birgitte Tengs' fetter, måtte være uskyldig. Med tanke på at fetteren ennå ikke hadde anket saken til Gulating lagmannsrett, der han siden ble frikjent, var det svært modig av Stueland å skulle argumentere for fetterens uskyld.

Stuelands essayistikk er forskjellig fra både det litterære, assosiative essayet, og det filosofiske essayet som dyrker tvilen som metode. Det dreier seg derimot om en epistemologisk (erkjennelses- og vitenskapsteoretisk) essaysjanger som er ment å være kunnskapsrik, etterprøvbar og med et tydelig pragmatisk siktemål - som her: å avdekke påtalemyndighetens overgrep.

Ved å skrive saklig og argumenterende, viser Stueland hvordan etterforskerne må ha manipulert fram en tilståelse ved å øve press på den tiltalte, blant annet ved å true om mulige domsavsigelser, soningsforhold og brev- og besøksforbudets varighet. I tillegg ble den tiltalte bedt om å beskrive hvordan han rent hypotetisk så for seg drapet, formet som et såkalt filmmanus - slik etterforskerne definerte sjangeren.

Det var senere dette «filmmanuset» - som slett ikke ligner et filmmanus - som i første omgang fikk ham dømt i Karmsund herredsrett fordi det angivelig var troverdig skrevet, noe som fikk Stueland til å spørre seg: «Ble han dømt til å 14 års fengsel for å ha et litterært talent?»

I så fall bør det gjøres plass i norske fengsler til «krimforfattere og andre som skildrer vold med dødelig utgang», poengterer Stueland: «Sanselige beskrivelser trekker i retning av å være selvopplevd.»

Skal vi tro påtalemyndigheten burde derfor også Frank Darabont, som skrev det eksemplariske filmmanuset og regisserte «Frihetens regn», for ikke å snakke om Stephen King som skrev de to novellene filmen baserer seg på, vært dømt for de realistiske beskrivelsene av drap og overgrep i Shawshank-fengselet.

Slutningen er selvfølgelig logisk ugyldig, skriver Stueland og tilbakeviser samtidig at den tiltaltes «filmmanus» er godt skrevet, slik den svenske rettspsykiateren Ulf Ågård hevdet: «Hans kvalitetsdom må tilbakevises, for som fiksjon betraktet er teksten dårlig, språket er hakkete, sansningene lite bemerkelsesverdige.» Stuelands poeng dreier seg likevel ikke om kvalitetsdommer, men om å påpeke hvordan aktoratet beveger seg over i et fagfelt de overhodet ikke behersker: litteraturvitenskap.

Noe av det første man lærer på litteraturvitenskap er å problematisere litteraturens forhold til virkeligheten. Noe forenklet sagt er det stor forskjell på språkets tegnside, for eksempel ordet «mord», og virkeligheten ordet viser til, det faktiske mordet.

Som Stueland påpeker, har dette røtter tilbake til den klassiske retorikken hvor en talers evne til å overbevise sitt publikum går foran talens konkrete innhold: «Det er en teknikk, og har ikke nødvendigvis noe å gjøre med om framstillingen er basert på virkelige erfaringer.»

TENGS-SAKEN: Kripos-etterforsker Tore-Per Bakken forklarer for lagmannsretten hva politiet møtte på Gamle Sundsveg 6. mai 1995, hvor Birgitte Tengs ble funnet drept. Foto: Alf Ove Hansen / NTB Scanpix
TENGS-SAKEN: Kripos-etterforsker Tore-Per Bakken forklarer for lagmannsretten hva politiet møtte på Gamle Sundsveg 6. mai 1995, hvor Birgitte Tengs ble funnet drept. Foto: Alf Ove Hansen / NTB Scanpix Vis mer

Realisme - ikke som litterær epoke, men som skrivemåte - handler om det samme: hvordan skrive om virkeligheten på en måte som virker overbevisende. Men hva som framstår som en troverdig gjengivelse av virkeligheten vil være avhengig av tid, sted og sammenheng.

Bare ta den nevnte spillefilmen som eksempel: Da «Frihetens regn» ble vist på kino, oppfattet nok flesteparten av publikummet den som en mer virkelighetstro gjengivelse av tidskoloritten på førti-, femti- og sekstitallet enn filmer fra samme periode.

Men det er selvfølgelig ikke lett å avgjøre hva som er «realistisk». Et av litteraturvitenskapens grunnlagsproblemer dreier seg om å finne ut av hvordan mening oppstår. Et mulig svar er å fokusere på leserens kompetanse.

Avhengig av erfaring og kunnskapsnivå vil man kunne avdekke ulike lag av mening.

En nokså uerfaren leser vil for eksempel være stand til å avdekke visse allmennmenneskelige trekk i karakterene som beskrives, mens en annen, mer dreven leser, vil kunne påpeke sjangertrekk, ironi, referanser til andre tekster og hvorvidt det for eksempel finnes flere fortellerstemmer i den samme romanen.

Stueland er åpenbart en erfaren leser. Med et finstemt gehør avdekker han hvordan «filmmanuset» inneholder ord og uttrykk som må ha ulike opphavspersoner. Og det er all grunn til å tro at hans antakelser om hvem disse stemmene tilhører er riktige.

Blant annet påpeker han hvordan uttrykket «Å få hjelp av hodet» neppe tilhører den nittenårige tiltalte, men at det snarere dreier seg om «psykologenes språk, brukt på en måte som gjorde tiltalte fremmed for seg selv og fikk ham til å vakle i sitt bilde av hvem han var».

Samtidig er det verdt å understreke at mye av den lesekompetansen som ikke bare påtalemyndigheten, men også forsvarerne, manglet, er pensum ved Forberedende ved alle universiteter - også ved juridisk fakultet.

Litteraturvitenskapen, så vel som hele humaniora, har lenge vært nødt til å forsvare fagets nytteverdi. Stuelands essaysamling er et godt argument i den debatten. Akkurat som «Frihetens regn» gjorde det mulig for oss å kjenne Andy Dufresnes smerte som vår egen, hjelper Stueland oss å forstå hva slags emosjonelt press som ble øvet mot den nittenårige tiltalte i isolasjon og under forhør.

Å være en god leser handler blant annet om å være oppmerksom på slike forhold, samt være i stand til avsløre logiske feilslutninger - eller som her: forstå hvorfor et «troverdig» filmmanus aldri kan utgjøre grunnstammen i en drapsdom. Stueland avdekker derfor ikke bare påtalemyndighetens overgrep, men viser også hvordan manglende humanistisk kunnskap truer rettssikkerheten.

Det som begynte som et essay for å tale den tiltaltes sak, ender opp som et forsvar for hele humaniora.

Olav Løkken Reisop er forfatter.

«USKYLDIG»: Espen Stuelands essay ble skrevet ut ifra en overbevisning om at fetteren ikke drepte Birgitte Tengs.
Foto: Privat / Konfirmasjonsbilde
«USKYLDIG»: Espen Stuelands essay ble skrevet ut ifra en overbevisning om at fetteren ikke drepte Birgitte Tengs. Foto: Privat / Konfirmasjonsbilde Vis mer