Ble fange av sin suksess

Thorbjørn Egner ødela sin nyskapende evne ved å være perfeksjonist, mener biografen Christopher Hals Gylseth.

I sin Egner-biografi inviterer Christopher Hals Gylseth til en litterær gjettelek: Hvem av forfatterens figurer likner mest på ham selv? Underveis virker det som biografen har ingen ringere enn Mikkel Rev i tankene - utspekulert, vaktsom inntil det paranoide, og ikke så sosialt begavet som man helst skulle ønske.

Trendy reklamemann

En biografi som plasserer en så nær forfatter i en sosial- og idéhistorisk sammenheng er spennende lesning fordi den skaper distanse til det nære og selvfølgelige.

Den åpenbare koblingen til Gerhardsen-epokens harmoniserende og samfunnsgagnlige prosjekt gjennomføres presist og veldokumentert. Mer spennende er fortellingen fra mellomkrigstid og krigstid. Egner var da et stykke unna sin endelige form, og impulsene kartlegges. Han var en moderne, ja helst trendy reklamemann, og et tidstypisk utslag av et nært forhold mellom kunst og reklame på 30-tallet. Modernisten Egner slår til for fullt etter krigen med å kaste seg på radiobølgen, og ved å gjennomføre sitt pedagogiske korstog i skolen.

Museumsvokter

Så er det liksom smilet og bevegelsen stivner. At Thorbjørn Egner var et petimeter når det gjaldt å holde kontroll med sine verk i møte med teater, fjernsyn og film, er velkjent. Hals Gylseth rapporterer om absurde episoder. Men han viser også hvordan Egner som kontrollfrik ødelegger sin egen nyskapende evne. En grenseløs selvsentrering gjør ham til museumsvokter midt i sin beste alder.

Skjønnhetsfeil

Hals Gylseths biografi preges av solide kildestudier og kunnskapsrike perspektiv. Et stort tilfang av bilder og faksimiler er en definitiv styrke.

Men boka har skjønnhetsfeil i form av noen unødvendige gjentakelser, enkelte svake setninger og en disposisjon som virker løs og episodisk.