JUBILEUM: Til mars neste år kommer Rose Macaulays dystopiske roman «What Not» ut for første gang på hundre år. Foto: Handheld Press.
JUBILEUM: Til mars neste år kommer Rose Macaulays dystopiske roman «What Not» ut for første gang på hundre år. Foto: Handheld Press.Vis mer

Rose Macaulay - «What Not»

Ble sensurert for 100 år siden. Nå er sidene funnet igjen

Den banebrytende dystopiske romanen blir gitt ut for første gang på hundre år.

Et mørkt og dystert England i en dystopisk framtid. Et totalitært regime som kontrollerer media og utøver streng sosial kontroll over befolkningen. Et tankepoliti som forfølger og straffer de som tenker annerledes. Et strengt sorteringssamfunn med mål om å avle fram perfekte mennesker.

Dette er hovedingrediensene i romanene «1984» og «Vidunderlige nye verden». De to klassikerne, skrevet av henholdsvis George Orwell og Aldous Huxley, regnes som pionerverker innen den moderne dystopiske sjangeren, og har inspirert bøker, filmer og serier som «The Handmaid's Tale», «Black Mirror», «V for Vendetta» og «Ready Player One».

Uttrykk som «storebror ser deg» har for lengst gått inn i dagligtalen, ordet «orwelliansk» slenges veggimellom i debatter om overvåkning og datasikkerhet, og Orwells og Huxleys skrekkscenarier har avfødt hundrevis av kopier. Til og med realityserien «Big Brother» lånte navnet sitt fra Orwells roman.

At alle disse elementene er å finne Rose Macaulays roman «What Not» hadde derfor ikke vært spesielt oppsiktsvekkende - hadde det ikke vært for at den ble gitt ut 14 år før «Vidunderlige nye verden», og 30 år før «1984».

Lov mot dumme barn

«What Not» ble først utgitt i 1918, men ble raskt tilbakekalt av frykt deler av teksten kunne være injurierende mot virkelige personer. Versjonen som ble gitt ut året etter, med de aktuelle sidene fjernet, gikk raskt i glemmeboka.

Først hundre år seinere kommer tredjeopplaget. Til mars neste år gir Handheld Press ut boka i nytt opplag. Dette melder The Guardian.

Bokas handling utspiller seg rett etter første verdenskrig, «når tumultene og skrikingen har dødd ut», som det heter i boka. Loven «the Mental Progress Act» tvinger alle engelske borgere til å undergå tester, hvor de får en karakter mellom A og C. Alle borgere må også gjennomgå «Mind Training» - en form for hjernevasking.

Formålet med loven er rett og slett å forhindre at dumme barn blir født: I Macaulays dystopiske England får borgere med lav rangering bare lov til å få barn hvis de gifter seg med noen med høyere rangering enn dem selv. De som bryter loven, straffes med skatter og avgifter som er så høye at de fleste går til grunne.

Deretter får de besøk fra «The Ministry of Brains» - Hjernedirektoratet.

Hjernedirektoratet er det offentlige organet ansvarlig for å forhindre at det fødes dumme barn. Bokas helt, Kitty Grammont, er en A-rangert seniorrådgiver i Hjernedirektoratet.

Men når hun forelsker seg i en mann som verken er testet eller rangert, begynner alt å rakne. De innleder en diskret romanse, men ikke diskret nok: Opposisjonspressen, fast bestemt på å knuse Hjernedirektoratet og det totalitære regimet, finner ut om det forbudte forholdet, og ser muligheten for en skandaløs avsløring.

- Huxley låner

Handheld Press kaller romanen «en tapt klassiker, en feministisk protest mot sosial manipulering, og et raseriutbrudd mot pressemanipulering». De skriver også på sin nettside at Aldous Huxleys «låner mange av Macaulays ideer» i «Vidunderlige nye verden»

I det nye forordet, ført til pennen av seniorforeleser i journalistikk Sarah Lonsdale ved Universitity of London, innrømmer hun at det ikke finnes noen klare bevis på at Huxley faktisk leste «What Not». Hun mener likevel at Huxleys roman er mistenkelig lik Macaulays.

En mulig forklaring kan ligge i de to forfatternes omgangskrets. Naomi Royde-Smith var redaktør for avisa Saturday Westminster. Både Huxley og Macaulay var nære venner av Royde-Smith, og i 1923 bodde Huxley hos henne i flere måneder.

I samme periode var Macaulay fast inventar hjemme hos Royde-Smith, blant annet som medkonferansier for hennes faste litteraturkvelder, som fant sted hver torsdag.

Ifølge Lonsdale kan det ha vært i denne perioden at Huxley enten fikk lese Macaulays roman, eller at de to i det minste diskuterte bokas temaer.

- Hentet direkte

I Huxleys roman rangeres borgere på en skala fra «Apha dobbel-pluss » til «Epsilon minus», etter det greske alfabetet. Lonsdale mener dette systemet er påfallende likt rangeringssystemet i «What Not». Og likhetene stopper ikke der:

- Hjernevaskingen som vi leser om i «Vidunderlige nye verden» ser også ut til å være hentet direkte fra «Mind Training»-programmet i «What Not», som alle borgerne i Macaulays England tvinges til å gjennomgå, skriver Lonsdale.

Det er ikke bare Huxley som kan ha latt seg inspirere av Macaulay. Longdale mener at Hjernedirektoratet, et tungt byråkrati med en slagord-drevet PR-strategi, minner sterkt om «The Ministry of Truth» - Sannhetsministeriet - som vi møter i Orwells «1984».

Manusjakt

Ifølge The Guardian, startet redaktør Katie MacDonald Handheld Press for bringe glemte titler tilbake til offentligheten. «What Not» var på toppen av lista hennes, men å finne et eksemplar av manuset med de sensurerte sidene, viste seg å være en krevende oppgave.

Sidene handler om en redaktør i en tabloidavis, som forsøker å utpresse Hjernedirektoratet. De ble fjernet på grunn av mistanker om at redaktøren var basert på en ekte person. Macaulay var en kjent satiriker i sin samtid, noe som gjorde henne upopulær blant en del mennesker med makt.

Et eksemplar ble til slutt funnet i biblioteket til forfatter og litteraturviter John Clute.

Eksemplaret hadde tidligere tilhørt Michael Sadclair - forleggeren som i utgangspunktet hadde sensurert boka.

- Jeg inkluderer dette materialet i den nye utgaven fordi det er det Macaulay hadde ønsket. Det gjenreiser integriteten til den originale romanen, sier Macdonald til The Guardian.

Rose Macauley er ifølge The Telegraph forfatter av 23 romaner og 13 andre utgivelser, deriblant diktsamlinger, essaysamlinger og reiseskildringer. Hennes mest kjente verk er «The Towers of Trebizond», utgitt i 1856, bare to år før hennes død. Nyttårsaften 1957 ble hun utnevnt som «Dame Commandor of the Order of The British Empire» - tilsvarende å bli slått til ridder.