SITTENDE FAST: Kunstneren Tor-Arne Moen ble sittende fast på en utedo han selv hadde snekret. Foto: Privat
SITTENDE FAST: Kunstneren Tor-Arne Moen ble sittende fast på en utedo han selv hadde snekret. Foto: PrivatVis mer

Sittende fast på utedo

Ble sittende fast på utedo i flere timer på årets varmeste dag

- Men i ville helvete! Jeg kommer ikke ut!

Meninger

I dag har jeg i flere timer følt meg i livsfare og sett for meg en langsom, smertefull tørstedød i den mest idiotiske situasjon jeg har klart å sette meg selv i på det jeg kan huske.

Foranledningen er at da bestefar bygget skogshytte på 50-tallet av restematerialer etter krigen så ble ikke utedassen overprioritert - det ble laget en, men den var særs liten og trekkfull og utstyrt med en halvskåret oljetønne som måtte tømmes hvert år. Jeg har alltid hatet den jobben så det hender jeg lar det drøye i overkant mellom tømmingene og for tre uker siden kom Martine fra et besøk nord i vegen og sa at «Det brenner på dass!» Altså, det brant jo ikke på dass, men jeg skjønte hva hun mente - hun ville ha høyt lortefall, mygg og kleggfritt miljø, mulighet for å vaske seg, litt plass, et vindu å se ut av - slett ikke for mye forlangt tenkte jeg - så allerede dagen etter hadde jeg funnet et passende sted ved en skrent, kjøpt det første lasset med materialer og støpte fundamentet.

UTEDOEN: På denne utedoen ble Tor-Arne Moen sittende fast i åtte timer. Foto: Privat
UTEDOEN: På denne utedoen ble Tor-Arne Moen sittende fast i åtte timer. Foto: Privat Vis mer

Det er ikke bare bare for materialene må bæres fra bil til pram, prammen må så slepes med kano over vannet siden den ikke kan roes når den er full av materialer - så må alt bæres til byggeplassen - nå har jeg holdt på med det i tre uker og det har stort sett vært mer enn tredve grader i skyggen og i dag var det meldt 34 og det ble det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selve kammeret der sakene skal falle ned og komposteres og vende tilbake til naturen var jeg opptatt av at skulle være trygg for dyr som kunne interessere seg for rukene der inne, dra papir ut i skogen, lage hi der, spise av det, slike ting. Jeg så mest for meg rev og grevling, men også en og annen jakthund på høsten eller til og med bjørn - bjørner er jo altetende og skulle det dukke opp en som var særs sulten … man vet aldri så derfor sparte jeg ikke på dimensjonene på materialene og heller ikke lengden og antallet skruer - kort sagt - jeg brukte to dager på å bygge et bjønnesikkert lortefall under den nye dassen.

Så hva skjedde i dag som var så dramatisk? Jo, jeg hadde lagt opp til at denne dassen skulle bli en klassisk to-hulls og i dag snekret jeg selve sittekassa - skrudde i vei med mest to-fire og lange skruer og lagde først ferdig den ene sitteplassen før jeg skulle til på den neste - jeg tok en siste titt nedi der før jeg skulle begynne å snevre inn og da så jeg at det hadde drysset ned en del byggskum fra da jeg skummet vinduene og døra og det syntes jeg var så stygt at jeg bestemte meg for å klatre ned og plukke det opp - så jålete er jeg altså - kunne ikke tenke meg å begynne denne dassens historie med å slippe sakene mine ned på simpelt byggskum.

Så jeg manøvrerte og presset gardintrappa skrått ned i åpningen og uten å tenke meg om begynte jeg å klatre ned lortefallet. Imidlertid viste det seg to ting omtrent samtidig. Det ene var at gardintrappa ikke sto skikkelig - den hadde ett bein på en utstikkende stein og den andre i løse lufta så da seg la vekta på den falt den en brått halvmeter og kilte seg fast mellom veggen og steinblokka og meg. Det andre var at jeg innså at det gode liv nok har påført meg en sørgelig korpus som rett og slett gjorde det for trangt for både meg og gardintrappa i den aktuelle åpningen.

Etter fallet ble jeg sittende bom fast, dinglet med beina over bakken og kom hverken opp eller ned. Opp viste seg i alle fall helt umulig så det måtte bli ned. Vanskelig å puste ble det også. Men svett og vill som jeg var føyde kroppen seg litt etter litt etter situasjonen så jeg gled langsomt nedover og dumpet til slutt ned i rommet under. Gudskjelov, tenkte jeg først, nå er det bare å ta vekk gardintrappa og heise seg opp igjen - men der tok jeg feil gitt - det var ikke plass til å ta den ned i rommet under, og den hadde kilt seg så kraftig mellom steinen og veggen da jeg falt på den at den faen ikke lot seg rikke uansett hvor mye jeg tok i - og den sperret veien opp for meg.

Jeg kunne klatre noen få trinn og få hodet så høyt at jeg kunne se inn over gulvet i dassen men uansett hva jeg gjorde så maktet jeg ikke å presse kroppen opp, selv om jeg hadde kommet ned den samme veien, det må ha vært tyngden av kroppen min, svetten og det at jeg hang utstrakt og sprellet som hadde gjort det mulig å swoppe mitt legeme som et såpestykke ned der. Varmt begynte det også å bli, og jeg begynte så smått å bygge opp en liten panikk - hvordan faen skulle jeg komme meg ut?

Jeg prøvde å sparke overalt hvor jeg kunne komme til i veggene rundt, men de ga seg ikke en millimeter, jeg hadde skrudd særs godt og det visste jeg jo. Men i ville helvete! Jeg kommer jo ikke ut! Det er ikke tull engang, jeg kommer faktisk ikke ut! Hadde jeg hatt en hammer kunne jeg slått meg ut eller kanskje slått i stykker gardintrappa, men hammeren lå utenfor bua. Hadde jeg hatt mobilen kun jeg ringt etter hjelp, men mobilen lå også utenfor bua. Hadde jeg hatt en sag kunne jeg saget meg ut, men saga lå drøye to meter ute på gulvet, langt, langt utenfor det jeg kunne nå med å famle blindt innover, for jeg fikk ikke både hodet og armen forbi passasjen samtidig.

Helge og Halvor er på 12-skips race med Christian Radich og er ikke tilbake før om den drøy uke og Martine og Gabriel er i Sverige og kommer tidligst hjem mandag, resonnerte jeg - det tidligste jeg kan håpe på å bli funnet er mandag kveld - og dette var i dag tidlig, fredag morgen… Nå begynte jeg å kjenne et snev av bekymring, jeg var allerede svært tørst og temperaturene skulle stige utover hele dagen, kunne det være mulig tørste ihjel her nede? Tørste ihjel nede i et lortefall tjue meter fra et vann med en million liter vann? Kunne det virkelig skje? Og hvilken utgang ville ikke det så vært?

FINNER ROEN PÅ UTEDO: På hytta i Kragerø finner NRK sin utenrikskorospodent Sidsel Wold fred og ro, særlig på hyttas gammle utedo. Video: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer Vis mer

Ville noen noengang i fremtiden komme til å nevne maleren Tor-Arne Moen uten samtidig å besvime av latter over måten han gikk ut av tiden på? Min død ville totalt overskygge mitt liv! Skulle Martine bli enke nå? Skulle mine barn bli farløse? Jeg skal medgi at pessimisten begynte å herje i meg. Jeg hadde altså prestert det kunststykket å bruke tre ukers ferie og tredve tusen kroner på å lage meg en dødscelle! Eller et hus til å dø i, som enkelte ønsker seg. Langt fra Ekely, midt i skauen i det indre av det trolske Telemark.

Klokka halv elleve begynte aggregatet å hoste av bensinmangel og snart sluknet motoren. Det ble stille - stille som i graven, tenkte jeg dystert. Ikke lenge etter kom det inn en tekstmelding kunne jeg høre - den skulle jeg kanskje aldri få lese. Sola begynte også å jobbe seriøst med bua og varmen steg urovekkende fort, to dager tidligere hadde jeg beiset dassen mørkebrun utvendig så den ikke skulle stikke seg for mye ut i skogen, den ble ikke mindre varm av det. Hvis det var trettifire ute så var det minst førtifire inne.

Jeg stakk hodet opp og kikket lengselsfullt på vanndunken som sto rett utenfor døra og klokka tolv presis fløy to ravner symbolsk urovekkende over dassen, høyt oppe må de ha vært, jeg så dem jo ikke men hørte kråkemålene deres og smellene i nebbene. Tegnene var klare, klokka var tolv og døden fløy over dasstaket på svarte vinger. Hadde jeg lest dette i en bok så hadde jeg syntes det hele var overtydelig.

Jeg ble også rasende noen ganger naturligvis og gjøv løs på gardintrappa som en vill faen uten annet resultat enn at jeg ble mer matt og gåen for hver gang. Rope på hjelp var bare å glemme for det er to kilometer til nærmeste nabo. Vel, så er det bare å vente på døden da, tenkte jeg, eventuelt om jeg skulle overleve fram til mandag kveld, kanskje hvis jeg er heldig klarer jeg å slanke meg nok på tre dager til at jeg kan stige opp gardintrappa mandag morgen som ingenting.

Klokka kvart over ett måtte jeg på do! Virkelig? Det passet jo forsåvidt ikke så dårlig å måtte på do siden jeg jo satt i en do, men dog satt jeg i lortefallet og ikke på benken rett over hodet på meg. Men det var ingen vei utenom så jeg innviet den nye utedassen som seg hør og bør - og byggeskummet kom til sin anvendelse som dopapirerstatning. Varmen fortsatte dog å stige faretruende fort og det ble ikke mer trivelig av at jeg nå var stengt inne sammen med en løen og nervøs mannskit av ikke ubetydelig kaliber. Nå var jeg også så tørst at det begynte å verke i strupen. Jeg sparket i veggene og brølte ukontrollert en god stund før jeg satte meg på det nederste stigetrinnet klart ferd med å oppgi håpet.

Men så har vel den oppvakte leser forlengst forstått at enden på denne visa ble god, siden jeg poster denne historien bare timer etter at den var en helt reell og dommedagsaktig trussel i mitt liv. Så hva skjedde? Hvordan slapp jeg ut av denne knipa?

Jo, i den mest håpløse stund i avmakt sank hendene mine et øyeblikk viljeløst ned mot bakken og da kjente jeg i det samme tommestokken som lå i høyre lårlomme! Jeg dro den fram og der hadde jeg en deilig to meter lang forlengelse av armen som kunne brukes til å klore til meg saga ute på gulvet der. Saga lå til og med med håndtaket mot meg. Jeg stakk hodet opp og merket meg hvor saga lå, bøyde det ytterste leddet på tommestokken og med den ene hånda begynte jeg å fiske blindt etter saga.

Jeg kunne jo ikke se over kanten samtidig som jeg fisket så det ble masse rotefamling og selv om jeg hørte at jeg kom bort i saga nå og da så rettet bare stokken seg ut, leddene var for slappe. Jeg trengte å se hva som skjedde, hadde jeg bare hatt et speil, hadde jeg bare hatt et speil? Hadde jeg bare hatt en kasse dynamitt? Jeg begynte nå å kjenne besvimelsestendentser og at jeg surret en smule. Men så ble jeg med ett oppmerksom på glasset i klokka mi, det er blankt og fint og urskiva er svart så det ble ikke så aller verst til speil, jeg holdt klokka opp med venstre og fisket med høyre, det hjalp, nå kunne jeg styre kroken på tommestokken rett ned i håndtaket på saga. Men hver gang jeg begynte å trekke den til meg rettet tommestokken seg atter ut og saga kom ikke en tomme i min retning.

Nok en gang kom byggskummet til anvendelse, jeg tok en en stor kule og foldet det ytterste leddet på tommestokken til ønsket vinkel og trædde så skummkula inn på stokken og låste den på den måten i vinklet stilling. Nå kunne jeg plutselig dytte stokken over gulvet og ved hjelp av speilbildet i klokka fiske tak i håndtaket på saga og litt etter litt dra den mot meg ved å folde sammen tommestokken etterhvert som saga kom nærmere. Da skaftet på saga dukket opp over hodet på meg ble jeg så glad at jeg nesten gikk i bakken. Fem minutter senere hadde jeg skåret meg ut av mitt fangehull som en annen Gjest Bårdsen.

Idet jeg gikk ut av lortefallet og kjente den friske, 34 grader varme, skogluften mot kroppen kjente jeg meg som født på ny, gjenoppstått. - Og dette på den varmeste dagen i manns minne.

Vel, jeg har satt av resten av dagen til å drikke øl.