SYNTH OG SYMFO: Paul Waaktaar-Savoy (med gitar), Morten Harket og et a-ha utvidet med Oslo-filharmonien spilte sine to første album i sin helhet for et godt formål i Oslo Konserthus i går kveld. Det første var varslet, det siste en overraskelse. Foto: Håkon Eikesdal
SYNTH OG SYMFO: Paul Waaktaar-Savoy (med gitar), Morten Harket og et a-ha utvidet med Oslo-filharmonien spilte sine to første album i sin helhet for et godt formål i Oslo Konserthus i går kveld. Det første var varslet, det siste en overraskelse. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Ble strøket medhårs

Ikke helt klassisk da a-ha spilte sine to første album forsterket med strykere.

||| KONSERT: La oss ta den tradisjonelle a-ha-sjekklista først:

Morten Harket opprettholder sin sterke vokale konsertform. Sjekk.

Gjenoppdagelsen av de klassiske albumsporene fra midten av 80-tallet kler gruppas avskjedsmodus ypperlig. Sjekk.

Paul Waaktaar-Savoy i litt tilbaketrukket, men like fullt smakfullt gitarheltmodus, ofte med kassegitar denne kvelden. Sjekk.

Har en a-ha-konsert egentlig bare godt av å begynne med i stedet for å slutte med «Take On Me»? Så absolutt.

Og er det kanskje tidenes ekstranummersekvens i norsk konserthistorie da a-ha høynet den forhåndssolgte «Hunting High & Low»-gjennomspillingen med å spille hele klassikeren «Scoundrel Days» etter pausen? Utvilsomt.

Oppblåst utgave Det var en eim av både høytid og pyntet borgerlighet over hele seansen i Konserthuset, og svindyre billetter solgt for et ubestridelig godt formål — den medisinske bistandsorganisasjonen Mercy Ships.

Men det var også musikalsk høytid for den langt framskredne a-ha-fans, som hadde betalt nesten to tusen kroner for å få høre debutalbumet spilt kronologisk og i sin helhet, blåst opp i fullformat ved hjelp av et ensemble fra Oslofilharmonien.

Kan noe slikt ende galt?

Vel, om ikke galt, så i hvert fall på feil side av helt riktig.

Medhårs behandling Å legge på strykere på kjølig og ganske minimalistisk synthpop er en utfordring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helst bør de oppsøke de mørkeste og kaldeste krokene, nappe i eller helst tydeliggjøre det underliggende ubehaget og den mørkeste melankolien som preger det tidlige a-ha-materialet.

Kjetil Bjerkestrands svulstige, lett romantiske strykerarrangementer gjorde derimot knapt annet enn å stryke a-ha-materialet medhårs.

Disney-sukker På sitt beste ga de slitesterke a-ha-klassikere en slags ekstra oppblåsthet, forutsigbart stemningsunderstrekende, men ikke påfallende irriterende.

«Here I Stand And Face The Rain» og «Soft Rains of April» — sterke avslutningsnumre på hver sin plate — fikk heldigvis nyte godt av effektivt sveipende og rulletekstaktig dramaturgi.

SYNTHPOPDRONNINGEN: Dronning Sonja bivånet a-ha i Konserthuset sammen med prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Foto: Håkon Eikesdal
SYNTHPOPDRONNINGEN: Dronning Sonja bivånet a-ha i Konserthuset sammen med prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer

I de verste tilfellene — og her skilte «And You Tell Me» fra «Hunting High And Low» seg ut som et grusomt lavmål — fikk man en oversukret Disney-julefølelse.

Oftest la de seg et sted midt i mellom — arrangementer så døde at det antakelig bare var prinsesse Märtha Louise på sjuende rad som kunne få noe fornuftig ut av dem.

Hva med yngre krefter? Det er ikke fritt for at man tenker på hva unge, karaktersterke strykerarrangører som Lars Horntveth eller Mari Persen kunne fått ut av dette, hvis de hadde fått sjansen til å ornamentere friske musikalske tanker rundt popklassikerne de selv vokste opp med.

Slik kunne også a-ha skapt en meningsfull dialog mellom sitt retrospektive avslutningsprosjekt og trioens uttalte behov for å være relevante popkunstnere i samtiden helt til det siste.

Foto: Håkon Eikesdal
Foto: Håkon Eikesdal Vis mer