Bleik blues - men topp triojazz

MOLDE (Dagbladet): Først kom sola, så kom B.B. King. Og med tirsdagsvibben fra Jan Gunnar Hoff Group/Pat Methenys festforestilling fortsatt dirrende i byen, røyk festivalstemningen enda noen hakk opp mot himmelen i Molde i går.

MEN FØR MUSIKKEN brøt ut, presenterte Moldejazz sin nye kunstneriske leder, Jan Ole Otnes (50). Han er bodøværing, kulturhusdirektør i hjembyen, styreleder i Norsk Jazzforum, har Molde-fartstid fra 1971 i diverse verv, og slo ettertrykkelig fast at substans, kvalitet og økte statsmidler skal være stikkord for de kommende festivalene.

DERETTER, MENS ET Braathens-fly med B.B.King om bord svevde lavt over fjorden, ble Jan Inge Melsæter tildelt årets Molderose. Og ikke før hadde Ytre Suløen-trombonist Mella rukket å takke, før limoen med blueskongen rullet opp utenfor Alexandra.

B.B. virket så smørblid at jeg tok sjansen.

- Hyggelig å se deg igjen, sa jeg.

- Blir det en like bra konsert som på Kongsberg for et år siden?

- Jeg har det alltid bra på konsert. Hvor bra du har det, er opp til deg, gliste B.B. og håndhilste.

Oppildnet av suksessen spurte jeg om vi har noen ny CD i vente, og B.B. nikket med et lurt glimt i øyet:

- Yeah, noe jeg aldri har gjort før, sa han.

- En juleplate.

- Har du invitert gode venner med deg denne gang? spurte jeg, og så for meg Eric Clapton med rød topplue.

- Hør nå her, sa B.B.

- Nå har jeg spilt så mye med gode venner at folk snart ikke gidder å høre meg alene lenger. Så fra nå av blir det bare plater uten gode venner. Thank you, see you at the concert.

KLOKKA TO INNLEDET Krøyt og Fläskkvartetten Blås «5x5» konsertserie på Kulturhuset. Det velkjente Krøytske uttrykket, utvidet med den elektriske strykekvartetten, avfødte skiftende, mørke lydlandskaper, elektronisk dirrende under og rundt Kristin Asbjørnsens sang. På et vis monoton musikk, men ikke desto mindre fascinerende på sitt intenst insisterende vis.

Insisterende var også BuskErud - gitaristene Vidar Busk og Knut Reiersrud med band - som varmet opp for B.B. King-konserten på Romsdalsmuseets utescene foran 6000 mennesker i kjølig ettermiddagssol.

Hvor godt det heftige bluesbrygget smakte, var det delte meninger om, og jeg må innrømme at jeg er blant dem som ikke helt fikk opp varmen av gitarakrobatikken.

Jeg må dessverre også tilstå at heller ikke B.B. King fikk opp kroppstemperaturen.

Fortsatt er 75-åringen en energisk entertainer, og ennå drar han ett og annet lick på «Lucillle», men showet blir mer og mer en blanding av Las Vegas og Thorleifs Tivoli. Som sanger er den gamle definitivt over middagshøyden, blåserne i bandet låt innledningsvis som et polyfonisk trailerhorn, og det hele minnet faretruende om et glatt, faktefullt amerikansk «blues revue show», en form for rutine som verken griper eller begeistrer. Forhåpentligvis er juleplata bedre.

DERMED BLE det nok en gang Pat Metheny som reddet kvelden, denne gang sammen med Arild Andersen (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer). Den første av to triokonserter ble en sann svir av fornemt solospill fra samtlige, intrikate ensemblepassasjer og en nesten utrolig grad av «interplay», tatt i betraktning at de tre knapt hadde spilt sammen før konserten. Fra Methenys bok fikk vi blant annet «Bright Size Life», «Question & Answer», «Soul Cowboy» og «Just Like The Day», fra Andersens «Hyperborean» og «A Song I Used To Play», og med Nilssen-Love som finstemt motor, full av farger og «never missing a beat», spilte de to veteranene endelig på lag, 20 år etter at de begynte å snakke om å gjøre det.

Vi som satt ringside var trampeklappende enige om at det var ventetida verdt.

<B>RUTINE:</B> B.B. King dro alle triksene, men det ble mer show enn blues av det.