Blek jomfru

Helén Eriksen er tilbake, men trass i sexy platetittel er «Lovevirgin» tidvis et blekt og blodfattig album. Her er mye røyk, men lite ild - og lite å få tenning på for lytteren.

Sammen med produsent Tommy Tee er Helén Eriksen en mester i lydkollasjer og lekre detaljer, og «Lovevirgin» er en videreføring av debuten «Standards» i så måte. Men noen stor låtskriver er Helén Eriksen foreløpig ikke, og albumet skriker etter gode melodier.

Innadvendt

Helén Eriksen vil gjerne være innovativ, men etter min mening ender hun opp med å være innadvendt i stedet. Hun har laget et album som rendyrker én stemning - den er sløy og den er cool, men den er ensformig og tidvis skuffende innholdsløs.

Hun har funnet fram til et eget uttrykk, javel. Men i sjangerkrysningen mellom jazz og hiphop ligger det et hav av lekne muligheter, og den i utgangspunktet frittenkende duoen Eriksen/Tommy Tee virker som om de har forelsket seg så til de grader i sin egen formel at de har stivnet fullstendig.

Selv om singellåtene «Boys And Girls» og «Wild Eyes» skiller seg positivt ut, beveger «Lovevirgin» seg på grensen til det kjedelige.

På saks

Den største positive overraskelsen på «Lovevirgin» er Helén Eriksens saksofon-spill. Hun overbeviser bredt og variert med spennende teknikker og toner til å drømme seg bort i, selv om hun spiller seg ut over sidelinjen i en låt som «Brave Heart».

Som album er «Lovevirgin» trolig viktigere for Helén Eriksen enn det er for fansen. Og forhåpentligvis er hun tilbake på banen med friskere fraspark om ikke lenge.