Blek og konstruert lidelseshistorie

Det er dårlig stelt med jeg-personen, en ung kvinne, i denne debutromanen på drøyt hundre sider. Vi er vitne til en fysisk og mental oppløsning som nærmest minner om en psykiatrisk pasients journal.

En relativt udramatisk skilsmisse har funnet sted. Far har forlatt mor til fordel for en annen kvinne. Mor rydder far febrilsk ut av huset, men finner selv en ny mann etter en tid. Tilbake sitter en påfallende kataton person, deres datter. Hun gir i teksten fragmenter fra sin hverdag, hvor de ytre omgivelsene gnager seg inn på henne. Fortid presenteres bl.a. gjennom skildringer av fotografier fra familiealbum, og gjennom enkle harmoniske og mindre harmoniske minner.

Stillstand

En viss utvikling er det. Årstider skifter, jeg-personen flytter fra hybel til sommerhus, faren rekker å angre på at han forlot familien, og søker noe patetisk å gjenskape hyggen fra tidligere. Likevel er det en stillstand, som kjeder. Det kunne vært et potensial i de passasjene som strammer grepet om jeg-personen, der hvor klaustrofobien antydes. Men slik det står nå, mangler det både troverdighet og stil. Det kan virke som om en mer sosialdemokratisk og triviell hverdag tynes for det som måtte finnes av smerte og lidelse. Den vesentlige nerven mangler.

Ikke vellykket

>Forfatteren forsøker å spille på ubehaget. «Jeg går ikke ut når det snør. Tisser i vasken på kjøkkenet. Gjør mitt fornødne på en avis og kaster det hele i ovnen. Den søte lukten idet det tar fyr.» Hun slutter å vaske seg, klipper av seg håret. All kontakt med virkeligheten skjer via avgrensede sansninger av farger, lyder og lukter. På denne måten bykser teksten fram. To- tre små avsnitt klamrer seg fast øverst på sidene, uten at det gir noen ekstra snert til innholdet. Formen kan minne om lyrisk prosa, detaljskildringer og ufullstendige setninger, men eksperimentet er ikke vellykket. Språket er heller uinspirert, og bildene mangler dybde.

Det ligger et misforhold mellom den trivielle skilsmissebakgrunnen og jeg-personens vei inn i galskapen. Det er vanskelig å spore noen substans eller ekte eksistensiell smerte. Dermed blir det hele privat og ubehagelig, et annet ubehag enn det forfatteren vil gi oss.