Bleke konstruksjoner

«Jeg vil ut!» heter Signe Narvesens andre novellesamling. Dette er også tittelen på en av novellene i boka, der en kvinne ved en misforståelse blir stengt inne på badet, og blir der, mens unnsetningen uteblir.

Vi får anledning til å følge hennes indre monolog, mens hun forsøker å ikke gå til grunne i panikk.

Men tittelen bærer videre enn til bare denne novellen, dette er en samling der tvangsmessige reaksjoner, voksne menneskers nevroser, ofte i samband med død eller trussel om død, danner en tematisk søyle. Andre ganger konfronteres vi med barns mekaniske verdensoppfatning, også det en type tvangsforestilling som kan få dramatiske følger.

Normalitet

Dessuten - i hvert fall innimellom - møter vi den mislykkede kampen for å holde fast ved en normalitet, en hverdag lik de andres, et ønske om å sprenge seg ut av det rare, om man vil. Særlig påtakelig er dette i novellen «Vi skal alle dø», der den kvinnelige hovedpersonen slites mellom angsten, fascinasjonen og dragningen overfor døden på den ene siden, og de vanlige, «normale» vennene på den andre. Som flere andre av Narvesens personer, ser hun ut til å velge det skjeve, hun kjøper en sarkofag og legger seg i den, etter å ha skremt en elsker på dør.

Narvesen er flink til å ta «de andres» perspektiv, enten det er barna, med sin spesielle oppfatning av verden, eller voksne som opererer innenfor andre rammer enn de gjengse. Samtidig skaper hun ofte situasjoner som gjør at leseren forstår, og etablerer en annen, en alternativ virkelighet, det store flertallets virkelighet. Slik konstruerer hun i noen av novellene truende situasjoner, og en spenning man gjenkjenner fra kriminallitteraturen.

Eterisk

Og man må som anmelder spørre seg hvorfor ikke disse novellene, på tross av alt dette, griper sterkere fatt i en. Kanskje er det på grunn av det konstruerte, det forutsigbare, en mangel på dynamikk. En idé blir lite annet enn en idé, og når det hele er over, spør man seg: «Hva så?» Narvesen skisserer historiene med stor dyktighet, mindre dyktig er hun når de skal utvikle seg og levendegjøres. På tross av den ytre dramatikken har samlingen som helhet et blekt, nærmest eterisk preg.