Bleken og virkeligheten

BILLEDKUNSTNER Håkon Bleken raser på Nidarosdomens vegne. I sin debattartikkel av 31. mai iler Bleken som til med forsvar for det hellige rom og de evige verdier. Vår nasjonalhelligdom er ikke angrepet av råteskade, japanske turister eller energiske skoleklasser. Det er samtidskunsten som har sneket seg inn bakveien. Kollega Håkon Gullvåg har som en tyv i natten plassert sine arbeider ved vestskipets vegg. Tenk det! Selv om Blekens debattform kan sies å være noe aparte, er tematikken interessant. Ikke minst sett i lys av at kirken kom med egen kulturmelding tidligere i vår (Kunsten å være kirke, Verbum forlag), hvis fokus nettopp er rettet mot kirkens forhold til kunst, og hvordan dette forholdet kan utvides, videreutvikles og forbedres.

DE SISTE ÅRENE har ulike kirkerom åpnet for kunstnerisk aktivitet, uten at denne nødvendigvis er av forkynnende karakter. Det være seg konserter, teater eller lignende. Utover permanente utsmykkingsoppgaver har billedkunst i langt mindre grad blitt favnet på samme vis. En opplagt årsak er at billedkunsten lettere kommer i konflikt med rommets bestående visuelle elementer. Det er vel også slik at relativt få billedkunstnere har vurdert kirkerommet som mulige eller aktuelle visningssteder for sitt arbeid.

Selvsagt står Nidarosdomen i en nasjonal særstilling. Men når Bleken karakteriserer en kunstutstilling her som et overtramp, og frykter at dette kan redusere Domen til et tilfeldig kunstgalleri, er det kanskje noe katastrofeorientert. Gullvågs utstilling vil nok ikke åpne slusene for en uhåndterlig flom av kunstnere som trenger seg inn under de høye hvelv, gjennom hver ubevoktet inngang, med sine skulpturer, malerier og installasjoner.Derimot kan Gullvågs utstilling sees i utvidet sammenheng, og danne et aktuelt debattgrunnlag om kirkerommet per se tåler å omdannes, dog temporært, til en gyldig arena for samtidskunst. Ens oppfatning av slik sekulær aktivitet vil nødvendigvis preges av hvordan en personlig relaterer til det sakrale rom, og ikke minst hvordan man relaterer til et spesifikt sakralt rom. Bleken er opprørt på vegne av den kirken han bryr seg om, i sin egen hjemby. Enhver kirke i det ganske land vil ha religiøs og/eller museal betydning for ulike individer og grupperinger. Det vil alltid være noen sin kirke, noen sitt liv, og noen sin virkelighet man griper inn i ved å plassere samtidskunst i rommet som representerer deres tro, overbevisning eller interessefelt. Møtet mellom kunstneren, kunsten, kirkerommet og brukerne vil være mangeartet og kompleks. Hvor kunsten stiller spørsmål, ofte på provoserende vis, er kirken i sitt vesen verdikonserverende. Dette utelukker dog ikke møtepunkter. Kanskje tvert i mot.

DEN VIKTIGSTE utfordringen for denne type samarbeid, er knyttet til kompetanse, kvalitet og innhold. Per i dag har kirken ingen kunstfaglig instans som kan bidra til en troverdig utvelgelse av temporære kunstprosjekter. Det er opp til hver enkelt kirke, prest og menighetsråd å gi positivt tilsagn til prosjekter de blir forelagt. Dette er en praksis ingen er tjent med.

Når Bleken i sitt innlegg med stor sikkerhet postulerer en virkelighetsoppfatning som entydig korrekt og sann, er det trist, og ikke minst lite konstruktivt. Virkeligheten kan som kjent defineres ulikt. Niels Bohr formulerte i den forbindelse følgende: «Det motsatte av et sant utsagn er et usant utsagn, men det motsatte av en dyptpløyende sannhet kan like gjerne være en annen dyptpløyende sannhet».

Gullvågs personlige egenskaper blir i samme innlegg påpekt og trukket i tvil. Ord som «egotripp» og «vel karrieresugen» kan vanskelig tolkes på flatterende vis. Det er uforståelig hva slags betydning dette har for utstillingens kvalitet eller plassering. I så tilfelle er det en moralsk kvalitetsvurdering hvor de fleste av oss ville komme til kort. Vel er utstillingen plassert i vår nasjonalhelligdom, men at Vår Herre forlanger vandelsattest ved inngangen med Bleken som billettør, står ikke til troende!