Blekens gjestebud

Det kan neppe overraske at Håkon Bleken har funnet næring i Karen Blixens «Babettes gjestebud», med de lag av betydninger som er innbakt i den lange novellen.

Resultatet foreligger nå som et nytt kvalitetsprodukt i serien «Mestermøte» fra Den norske Bokklubben, mens bokas billedmessige forelegg presenteres i fullt format på vegg i Stenersenmuseet. Den fabelaktige fortellingen har utvilsomt gitt Bleken appetitt på oppgaven, men han nøyer seg ikke med å skape en fest for øyet. Fra Blixens «skjebneanekdote» om kokekunstneren og kommunarden Babette spinnes det også tråder som knytter an til tematiske linjer i Blekens billedverden. Hans tidligere orientering mot litterære skikkelser som personifiserer kunstnerrollens dilemma og drama («Doktor Faustus», «Mysterier», «Veslemøy»), loser ham her inn i spenningsfeltet rundt den franske flyktningen som etter år av tvungen tilbakeholdenhet forløser sitt gastronomiske geni.

Kulinarisk kraft

Bleken har imidlertid blikk for mer enn den kunstneriske styrken som finner sin metafor gjennom Babettes kulinariske kraftanstrengelse. Han setter også farger på og fabulerer over hele Blixens galleri av livsskjebner, som leder fram mot og samles så mesterlig i den overdådige måltidsscenen. Mens baronessen fra Rungstedlund suverent satte geografien til side i sin beretning om Berlevåg, bidrar Blekens bruk av finnmarkslyset og nordnorsk nattemørke til å gi stemningsmessig klangbunn for skjebnespillet. Når han på sin side utvider gjestenes antall rundt festbordet, så har det en billedmessig begrunnelse i å forme den fromme fiskerbefolkningen til en rytmisk gruppering som fortetter stemningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Visuell generøsitet er et gjennomgående trekk i Blekens bilder til boka, og denne bredden i det formale og tekniske registeret får - som Babettes bord - preg av raus traktering. Der Blixen med sine suggestive ord former en sammensatt scene i en setning, svarer Bleken gjennom billedmessig dobbelteksponering . Det ser man et godt eksempel på i den drømmeaktige, vibrerende framstillingen av generalens møte med sin svunne ungdom. Offiserens uniformerte ytre blir ellers brukt med både barokk frodighet, og som slående koloristisk kontrapunkt til de svartkledde brødre og søstre i menigheten.

Sakral overtone

I gruppebildenes tradisjonsmettete klangbunn fornemmer man også en sakral overtone, men kunsthistorien kobles også mer direkte inn. Bleken formidler sin hyllest til Babette med en parafrase over Delacroix' «Friheten på barrikadene», hvor skikkelsen som løfter Trikoloren snart synes å stå ensom tilbake i kampen.

Blixens hovedperson blir dermed dobbelteksponert i de to roller Babette så demonisk gjør til en , når hun retter sine sluttord til de gudfryktige søstrene Martine og Philippa. Det er en person Karen Blixen beskriver som «dødblek og utmattet», men samtidig lik «et monument av marmor». Håkon Blekens bilder gjør også Babette til en slik flerstemt figur.