Blekens grafikk

Kombinasjonen av det litterære og litografiske løfter Bleken som grafiker.

BOK: Håkon Bleken skar sine første linosnitt i 1947, men hans grep om grafikken ble for alvor tydelig med litografiserien over «Hedda Gabler» 40 år seinere. Hoveddelen av Blekens grafiske verk har da også oppstått etter den viktige oppgaven med de 30 Ibsen-bildene han utførte i samarbeid med fagets elitehåndverkere på verkstedet Clot, Bramsem & Georges i Paris. Dette framgår av den nye boka om hans grafikk, som også er en oeuvre-katalog på 359 numre.

Negativ kritikk

I etterordet Trygve Nergaard skrev til Blekens «Hedda Gabler»-litografier, hevdet kunsthistorikeren at «få av Ibsens skuespill innbyr så sterkt til lesning mellom linjene». Dermed påpekte Nergaard indirekte noe av det typiske for Håkon Bleken som «litterær kunstner», en karakteristikk som tidligere ble brukt som negativ kritikk mot kunstneren.

Bleken drar ikke på «nøktern åstedsbefaring» i Ibsens drama, men søker å åpne et annet rom bak den realistiske skrivemåten. Det gjelder ikke minst den fortrengte seksualiteten og drømmens dimensjoner, som har kommet i et helt annet lys etter at surrealismen for lengst slo ut veggene på dette feltet.

Selv om Bleken også i tidligere trykk som «Vinterrose» (1975) ga det tvetydige en fortettet form i litografi, forholdt han seg med en helt annen frihet til denne teknikken etter «Hedda Gabler»-suiten. Derfor gjenoppsto også det kjente kulltegningsmotivet «Dommerne» fra serien «Fragmenter av et diktatur» (1969) med en egen, smidig karakter i litoversjonen 25 år seinere.

Det samme gjelder den grafiske varianten av det omstridte veggmaleriet til Svartla'moen, med Håkon Gullvåg som partner på litosteinen.

Lette anslag

Blekens dobbelte dialog med litterære storheter og fransk håndverksekspertise ga også et uttrykksfullt resultat i «Haugtussa»-serien fra 1992. Arne Garborgs nynorske dikterkollega Paal-Helge Haugen skriver at Håkon Bleken i de ti trykkene makter å «restituere den løynde verden hos Veslemøy, det som er farleg og framandt og radikalt annleis ». Blant annet fordi den visuelt vekslende rytmikken synes å være så samstemt med både det ekstatisk lyse og melankolsk mørke leiet i teksten.

Denne musikaliteten hos Bleken slår enda mer uanstrengt ut i hans siste svart-hvitt-litografier, «Variasjoner over englene spiller for Adrian». Der går han tilbake til et tidligere maleritema fra sine 70-tallsarbeider over Thomas Manns «Doktor Faustus».

I Blekens lette anslag på litosteinen fins noe av den modne Picassos grafiske lekenhet og overskudd, og i disse lystfylte variasjonene fins ikke et snev av den «tvilens kunstner» som Dag Hofseth skriver om i bokas forord.