Blenda av Elvis

Den vanligvis så stilsikre sangeren og forfatteren Kjetil Rolness tryner når han skriver sitt boklange essay om Elvis Presley.

Innledende forbehold til tross: Kjetil Rolness har gått til verket med kart og terreng i feil rekkefølge. Med bred penn utropes Elvis Aron Presley til århundrets største og viktigste kulturpersonlighet.

Hvorfor? Fordi så mange elsker ham.

Utgangspunktet åpner mange fallgruver, og Rolness faller i de fleste.

La oss likevel begynne i godhjørnet.

En samtale med presidenten

Anekdotene om Elvis eksisterer i mangedobbelt antall av de burgerne han spiste for på sin dødsdag å veie 160 kilo. Veit du forresten hva de besto av? En hel loff delt på langs, hult ut og fylt med syltetøy, peanuttsmør og bacon. «Fool's Gold» ble den kalt - ikke ueffent - og kosta 49.95 dollar på en restaurant i Denver. Ved ett tilfelle skal Elvis ha tatt en telefon, for så å ta med seg venner og bekjente i sin privatjet - for at hele følget skulle få fortære sine 45.000 kalorier...

Som Rolness ganske riktig sier: Vi snakker verdens uten sammenlikning største Harry.

Her er den virkelige sjefshistorien: En gang i verden skal Elvis - fordi han ville ha synlig bevis på at han tilhørte FBI-narko-politiet! - ha fått audiens hos Richard Nixon. Elvis var som vanlig opptatt av egne klær, og viste presidenten stolt sine mansjettknapper. Tricky Dick skal ha sagt: «De kler Dem ganske fancy, herr Presley.» Hvorpå Elvis skal ha svart, med et smil: «Herr president, du har ditt show å kjøre. Jeg har mitt.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Observer tiltaleformen.

En god kronikk

Kjetil Rolness starter så flott. Prologen; da Elvis gjør sin kongeentré til tonene av Richard Strauss' «Also Sprach Zarathustra», det satellittsendte showet fra Hawaii, 1973. Kanskje er dét bildet de fleste av oss har av Elvis. Ser du det for deg? Som Rolness skriver: «Han skinner. Blendende hvitt. Han glitrer... Han ser utvilsomt ut som Elvis.#187;

Beskrivelsen av Elvis under et TV-opptak i Rapid City, to måneder før det hele var over, sittende ved pianoet, er lyrisk og rett ut sagt betagende. Ved siden av å beskrive, gjør Rolness her hva som forventes av en essayist. Han analyserer - og forteller oss at Elvis ganske riktig ikke hadde sine etterkommeres pretensjoner. Elvis forsøkte aldri å være noen Lennon eller Dylan eller Morrison: «Elvis representerte perioden før rocken ble voksen og fant sin plass ved siden av de etablerte kunstartene.»

Men så er det dessverre jamnt slutt. Kjetil Rolness' essay om Elvis Aron Presley hadde gjort seg som en dobbelkronikk i Dagbladet. I bokform blir det hele langdrygt som en Elvis-sinsgel i LP-format.

Kiosklitteratur

Forfatteren bruker store deler av boka til å fortelle Elvis-anekdoter vi har hørt hundre ganger før (det skal finnes drøyt 800 boktitler om mannen, og det kommer til en ny hver måned eller noe sånt...). Slikt burde ikke essayister bruke tida si til, og av den grunn ville denne boka egna seg bedre i pocketformat, designa for sitt egentlige publikum; de som kjøper May Grethe Lerum på Narvesen.

Ikke noe nedsettende sagt om folk som handler bøker i kiosken, for all del! (Etter min oppfatning er bøker i innbundet form reine og skjære galskapen. «Du skal jo ha dem for hele livet, ikke sant...?» Gå hen til din bokhylle, og plukk ut de bøkene du kommer til å lese mer enn én gang. Veldig raskt vil du finne ut at det er mye lettere å finne de du aldri kommer til å åpne.)

Men i et essay om Elvis Aron Presley forventer man å finne gjennomtenkte analyser om «fenomenet» Elvis.

Det er i så henseende Rolness kommer til kort.

Herregud!

Rolness skriver om Elvis-negleklipperen, Elvis-bindersen, Elvis-armbåndet, Elvis-reisetannbørsten... Alt for å bevise hvor enormt diger Elvis er. Til slutt blir han det forfatteren har bestemt seg for å få ham til å bli: STØRST.

Ja, Rolness spør i fullt alvor om vi kommer til få elvisianere: «Er den døde Elvis i ferd med å bli vår tids Jesus-erstatning?»

Mange Elvis-fans er utvilsomt gærne nok til å ville starte Elvis-menigheter de gjerne skulle sett evigvarende, men... Trenger vi Kjetil Rolness for å få kunnskap om slikt? Nei. Vi kunne trengt en Rolness for å vite hvorfor slike ambisjoner er dødfødte. Det vil nemlig ikke eksistere Elvis-menigheter om 1000 år. Hvorfor? Fordi Elvis - verken som virkelig person eller som «fenomen» - har noen verdens ting å melde. Love me tender? Man kan tro på Jesu evangelium eller ei, men det er vanskelig å hevde at Det Nye og Det Gamle ikke er noe å forholde seg til. Kristendommen handler om frelse, om tilgivelse, om... Livet. Elvis, derimot? Er ikke noe annet enn 50 millioner plater og like mange millioner nesegruse tilbedere. Som tilber hva? Ham. The King. Ingen idé. Bare et stort tomt rom, fordi Han er borte (eller er han det...?)

Trenger vi Rolness for å vite at Madonna «visstnok skal ha sagt» at hun tror Elvis' sjel har tatt bolig i hennes kropp? Nei. Like likte som vi trenger en Rolness til, nok en gang i fullt alvor, å spekulere i om holdninga til Elvis var hva som kom til å avgjøre presidentvalget til Clintons fordel!

For hvem?

- Lytt til tallenes tale, sier Rolness: Det fins mer enn 550 aktive Elvis-fanklubber, trekvart million mennesker besøker Graceland hvert år, 50.000 troppa opp ved tiårsjubileet for Hans død...

And so fuckin' what? Flere enn de som besøker Jim Morrisons grav, liksom?

Om vi bruker Rolness-metoden, vil vi raskt komme fram til at George Harrison er en «viktigere» gitarist enn Jimi Hendrix. Fordi «Revolver» gikk i større opplag enn «Electric Ladyland». Er det sant? Og gir slik «informasjon» noen som helst betydningsfull innsikt?

I slike sammenhenger er det dessuten en god regel å spørre: For hvem? Er Se og Hør - per definisjon - viktigere enn Gateavisa? Spør de som leser Gateavisa. Er Trine Rein viktigere enn DumDum Boys?

Hvor lenge vil Elvis leve?

Kjetil Rolness tror Elvis vil leve for ever, og henviser til at Jesu menighet neppe visste hva de sto i spissen for bare tjue år etter korsfestelsen... Altså: Nick Cave skriver for tida forord til Markus-evangeliet, men det er vel ingen grunn til å tro at den australske sangeren vil overleve Barnabas' jødiske fetter?

Leiber & Stoller har skrevet «Jailhouse Rock», sier Rolness - men konstaterer at «vi hører bare Elvis». Korrekt nok. Elvis er altså «større enn» Leiber & Stoller. Men ser ikke Rolness problemet i at han samtidig gjør dette til bevis for at Elvis er større enn hele sin samtid? Elvis' fotarbeid er mye mer betydningsfullt enn Sartres samlede verker, mener Rolness. En sær sammenlikning, og igjen er spørsmålet: For hvem? Hva vil det neste århundrets historikere mene om Elvis i forhold til kollegene Bob Dylan og Lennon/McCartney?

Rolness har gitt sitt svar, men jeg tror han tar grunnleggende feil. Jeg tror han har latt seg blende, og derfor ikke ser klart. Som han sjøl skriver: «Du vil nærme deg det sted der klisjéene gjenvinner sin oppinnelige sannhet, der linjen I... can't... help... falling in love... with you plutselig beskriver ditt forhold til sangeren.»
Der - tror jeg Kjetil Rolness befinner seg.

Kjetil Rolness:

«Elvis Presley»
Gyldendals Ariande-serie