Sånn sett er det en svært kynisk Ian McEwan som her viser seg fram, for en underholdningsroman er skrevet med én ting for øyet: At så mange som mulig skal like den.

Ian McEwan (f. 1948) må regnes som en av de store stjernene i sin generasjon britiske forfattere, med en rekke romansuksesser, preget av hans sterke talent for å skape klaustrofobisk spenning og uhygge. Nå har han for fullt tatt opp jakten på enda flere lesere, sannsynligvis inspirert av sin egen mesterlige Berlin-krim «Den uskyldige», som forelå på norsk i 1990, og som seinere ble til dels vellykket filmatisert. Historien i årets McEwan-roman er enkel nok. Etter å ha deltatt i samme mislykkede forsøk på å redde en løpsk luftballong og ha vært vitne til en påfølgende tragedie, blir jeg-personen forfulgt av en mann som er overbevist om gjensidig kjærlighet og at Gud har ført dem sammen. Denne situasjonen setter jeg-personens ekteskap på prøve, og herfra følger vi ham i hans stadig mer fortvilte, men stadig rasjonelt analytiske, forsøk på å komme ut av labyrinten. Så mye handlingsreferat, jeg skal ikke ødelegge spenningen for andre lesere.