Blendende god underholdning

«Kjærlighet ved første blikk» er en blendende god underholdningsroman.

Sånn sett er det en svært kynisk Ian McEwan som her viser seg fram, for en underholdningsroman er skrevet med én ting for øyet: At så mange som mulig skal like den.

Ian McEwan (f. 1948) må regnes som en av de store stjernene i sin generasjon britiske forfattere, med en rekke romansuksesser, preget av hans sterke talent for å skape klaustrofobisk spenning og uhygge. Nå har han for fullt tatt opp jakten på enda flere lesere, sannsynligvis inspirert av sin egen mesterlige Berlin-krim «Den uskyldige», som forelå på norsk i 1990, og som seinere ble til dels vellykket filmatisert. Historien i årets McEwan-roman er enkel nok. Etter å ha deltatt i samme mislykkede forsøk på å redde en løpsk luftballong og ha vært vitne til en påfølgende tragedie, blir jeg-personen forfulgt av en mann som er overbevist om gjensidig kjærlighet og at Gud har ført dem sammen. Denne situasjonen setter jeg-personens ekteskap på prøve, og herfra følger vi ham i hans stadig mer fortvilte, men stadig rasjonelt analytiske, forsøk på å komme ut av labyrinten. Så mye handlingsreferat, jeg skal ikke ødelegge spenningen for andre lesere.

Motsetninger

Hvor godt egnet er romanen, den fortalte historien, som instrument for vitenskapelige undersøkelser? En av de motsetningene som ligger til grunn for jeg-personens fortelling, er modernismens ekskluderende ønske om å undersøke og problematisere sine egne betingelser, parallelt med vitenskapens tro på å forstå menneskets innerste hemmeligheter ut fra f.eks. genforskning. Dette som en reaksjon på det forrige århundrets tro på fortellingen og dens yndlingstema, de sterke følelsene, døden og kjærligheten, besettelsen og galskapen, mennesket og Gud. Vår venn er beinhard rasjonalist, med lite til overs for anekdoten som vitenskapelig redskap, men sin fortelling har han gitt en form som ligger romantikkens estetiske og etiske idealer nær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med all sin inderlighet blir romanens «forskning» til populærvitenskapelig formidling, lik den jeg-personen selv har slått seg opp på som forfatter av bøker og artikler, og her aner jeg en liten ironisk distanse hos McEwan, noe som i mine øyne får romanen til å framstå som intelligent og leken, der den svinger seg fra virtuos fortellerkunst til de mest trivielle scener. Historien er mesterlig fortalt, mesterlig komponert, i et språk som vekker leserens begeistring.

Kontrollert

Nå er det urimelig å innvende mot en bok at den er vellykket. Men det er likevel noe ved det så til de grader velturnerte og kontrollerte som får meg til å reagere, det på en måte som jeg har problemer med å argumentere godt for. Skal jeg forsøke, må det bli omtrent slik: Å skape kunst er å risikere noe, det er å strekke seg ut over det man er sikker på at man behersker, det er å stirre inn i mørket, lodde nye dyp. Det er dette jeg savner i «Kjærlighet ved første blikk». Jeg får aldri en følelse av at Ian McEwan risikerer noe i denne boka. Tvert imot er den fordømt godt tilpasset alle forventninger til en såkalt helstøpt, vellykket eller god roman.

Når showet er over og synet har vendt tilbake etter alt det blendende artisteriet, sitter man mektig imponert tilbake. Men så kommer det en annen følelse krypende, et savn etter noe plagsomt, alle blindgatene, omveiene, kampen med stoffet og språket, løftene som likevel viste seg å være for tunge, rue flater som forfatteren ikke har lykkes å slipe glatte, det som skulle gi meg følelsen av å ha lest en bok det var nødvendig for forfatteren å skrive. For meg framstår «Kjærlighet ved første blikk» derfor som en underholdningsroman med alle dens kjennetegn. Som sådan er den til gjengjeld mildt sagt intelligent og overbevisende skrevet.