Blendet av barndommen

Når romanens eneste kyss skildres, er det en fot som står i sentrum. Foten som mannen ikke får plassert i en behagelig stilling. Ved aldri å skrive om det vesentlige, gjør forfatteren hele tida nettopp det. For leseren vet at kysset er et av de viktigste øyeblikkene i hovedpersonens liv.

Med sin besindige, nærmest antidramatiske form, skaper den prisbehengte forfatteren Kazuo Ishiguro nettopp lidenskap og dramatikk. Språket er nøkternt og lidenskapsløst. Hovedpersonens, Christopher Banks, observasjoner er alltid kjølige med vekt på detaljer. Fordi ingen mennesker virkelig er slik, vekkes leserens årvåkenhet. Med adresse til debatten om litteraturkritikk kan man gjerne si at det nettopp er ved å skape en så lite troverdig person, at forfatteren oppnår det han ønsker. Vår innlevelse retter seg øyeblikkelig mot alt som ikke er overflate. Uttrykket er for hverdagslig til bare å være hverdagslig. Det framstår som en bevisst stil egnet til å vekke vår nysgjerrighet. Sammen med Banks leter vi etter mening. Samtidig får vi også nyte nettopp overflaten. Det sobre ytre som, ikke uten ironi, står i stil til Banks, som er privatetterforsker, med høy sosietetsføring i London rundt 1930. Her møter han sosietetskvinnen Sarah. Hans forhold til henne omtales aldri i romantiske vendinger, like fullt er det lidenskap i hver stavelse knyttet til henne. Sarah opptrer med lange mellomrom, men også de handler om henne.

Ishiguro sulteftrer oss ikke fullstendig på den lettvinte psykologiske innlevelse vi gjerne søker. Men når han gir oss tilfredsstillelsen, er det bare i glimt.

Han lar Banks hisse seg voldsomt opp over små bemerkninger som vekker hans erindring om noe ubehagelig. Dette uhåndgripelige ubehaget over noe Banks ikke helt husker, som han stadig leter etter i sin erindring, bringer oss til hans barndom i Shanghai. Et blendverk som er nøkkelen til innsikten han søker. I minnene er han stadig på sporet, og her følger vi hans detektivarbeid, noe vi ellers slett ikke gjør. For hans bragder som detektiv i London blir aldri beskrevet, han refererer bare til sin berømmelse. Riktignok med unntak av når han reiser til Shanghai for å finne sin mor og far, for her møtes romanens indre og ytre plan. Avslutningen er i et melankolsk toneleie som rommer den smertefulle erkjennelsen av gale valg og tapt mening som Banks nå ikke kan unnslippe.