Blendet av tradisjonen?

Retorikken til hvalfangstforkjempere er på et slikt nivå at man er redd for å fremme det syn at hvalfangst er en unødvendig, brutal og uetisk måte å behandle dyr på, og at aktiviteten trolig koster mer enn den smaker.

Anne-Karin Misje stipendiatFærøyingene gjør seg atter klare til masseslakt av småhval. Drektige hunner, nyfødte småhval, unge som voksne dyr, drives til lands og pines i hjel, for deretter å råtne til ingen nytte. Og det er snakk om mengder. Titusener av dyr ender hvert år sitt liv, i det som av mange betegnes som en grotesk og unødvendig maktutøvelse; alt utført under dekke av å være «tradisjon».

Man skal lete lenge for å finne nordmenn som støtter denne voldsorgien. Samtidig registrerer en at hvalfangstsaken på en behagelig måte har blitt dysset ned her til lands. Kanskje skyldes dette resignasjon, eller en form for aksept. Dette til tross; det er rimelig sjelden en møter hvalfangsttilhengere når en kommer folk nærmere inn på klingen. Kanskje er tausheten omkring norsk hvalfangst derfor heller et uttrykk for frykt for det å forfekte et kontroversielt standpunkt i en svært ladet politisk sak.

For det kan virke som det nå har blitt politisk ukorrekt å være kritisk til norsk hvalfangst. Man kan regne med å bli møtt med nøytraliseringsretorikk hvor man stemples som naiv, emosjonell og uten realistisk sans; som blåøyd tilhenger av misforstått amerikanisert miljøvern hvor man verner dyr fordi de er søte. På denne måten tvinges motstanden til taushet, mens man i prosessen glatt overser de emosjonelle beveggrunner som ligger til grunn for tilhengernes standpunkt. Hvalfangst opprettholdes nemlig på basis av argumentasjon omkring «tradisjon», nasjonalitet og selvstyre.

Argumentasjonen tar utgangspunkt i ideen om Norge som hvalfangstnasjon, og henviser til hvalfangsten som «tradisjon». Når man gir bestemte handlinger, eller «kulturelle praksiser» som det heter på fagspråket, karakteristikken «tradisjon», gir man samtidig handlingen en legitimitet som det sjelden stilles spørsmål ved. Tradisjoner blir ofte selvforklarende og selvlegitimerende, og man kvier seg for å stille kritiske spørsmål ved motivasjonen for de handlinger som betegnes som tradisjon. Man rokker heller ikke ved hundre års lange tradisjoner. Har et handlingsmønster først gått over til å bli «en tradisjon», ligger det implisitt i vår tankegang at samme handlingsmønster skal og bør videreføres, helst så uendret som mulig.

Tradisjonens teppe bør imidlertid en gang imellom både løftes, luftes og ristes. For det er i praksis ettertiden som sertifiserer bestemte handlinger som tradisjon. Og tradisjonsbegrepet er i utgangspunktet kun et uttrykk for bestemte måter man over tid har valgt å utføre visse handlinger på. Disse handlingsmønstrene må i ettertid studeres i lys av de livsbetingelser og det ressursgrunnlag de oppsto i. At Norge fikk en tradisjon for å drive hvalfangst i en periode med matmangel og fattigdom var en dyd av nødvendighet. Man høstet de ressurser man hadde tilgang til for å overleve. Det bør imidlertid stilles spørsmål ved hvorvidt vi i dag virkelig trenger å opprettholde denne «tradisjonen».

Etter flere år med taushet omkring hvalfangstspørsmålet er kanskje derfor tiden inne for å la «tradisjon» være tradisjon, og legge selve handlingen under lupen ut fra vårt ståsted i nåtid.

Det kan nemlig være på sin plass å stille noen kritiske spørsmål ved norsk hvalfangst; selv uten medlemskort i hverken Greenpeace, Sea Shepherd eller Naturvernforbundet.

Når man som kulturforsker observerer at hvalfangstsaken er i ferd med å føre Norge inn i et miljøpolitisk uføre, ut fra argumentasjon om Norge som hvalfangstnasjon og hvalfangst som en norsk «tradisjon», er man tvunget til å rope et skarpt varsko. Sett med globale øyne stiller Norge nemlig nå i samme klasse som færøyingene med sitt tradisjonsdrap, eller afrikanske land som ønsker å gjenoppta handel med elfenben (som forutsetter jakt på elefanter). Sett med globale øyne er det nå lite som skiller Norge fra Japan som skjærer ryggfinnen av levende hai, for deretter å overlate dem til sin egen groteske skjebne; i den hensikt å servere dekadente ganer haifinnesuppe.

Ønsket om å opprettholde kommersiell hvalfangst har ført til at Norge må forhandle om støtte blant land med en tvilsom praksis i miljøsaker; land vi ellers ikke liker å sammenligne oss med. Under Cites-møtet i Nairobi inngikk Norge avtale om støtte til afrikanske lands krav om å gjeninnføre jakte på elefanter (Dagbladet 16.04.). Dette i en tid da verdens elefantbestand i løpet av de siste 20 årene har blitt halvert, og står i fare for å havne på listen over utrydningstruede arter. Som takk for hjelpen skulle Norge få støtte i sitt krav om å nedlisting av vågehval for kommersiell fangst. Flere av våre samarbeidsland rettet skarp kritikk mot Norges usmakelige hestehandel, og fadesen vil sørge for at Norge mister det lille en måtte ha igjen av anseelse i andre viktige, globale miljøspørsmål.

Paradoksalt nok søker vi samtidig å påvirke andre lands miljøpolitikk ved å appellere med argumenter om globalt samarbeid, fellesskap og en forvaltningspolitikk i miljøsaker til alles felles beste. De regler som gjelder for andre, gjelder bare tydeligvis ikke for oss. Vi opprettholder hvalfangst fordi vi kan opprettholde den. Blås i at vi ikke har bruk for hvalkjøtt, blås i at det skader Norges renommé, samt påfører turistnæringen og eksportbransjen tap som følge av boikott av norske eksportvarer; blås i at hvalkjøtt ofte er så fullt av tungmetaller at det ikke engang er sunt å spise. Men nåde den som tar til orde for at vi bør avskaffe ordningen.

Det må også kunne være på sin plass å rette en advarende pekefinger mot de holdninger en finner artikulert i hvalsaken; argumenter som reflekterer at nordmenn er seg selv nok, og at ingen «der utenfra» skal komme og fortelle oss hva vi kan eller ikke kan gjøre i våre egne farvann. Globale hensyn skal tydeligvis ingen «komme her» og belære oss om, for i miljøsaker er vi suverene. Er det virkelig slik at vi ikke bryr oss om at verden vender tommelen ned? Er vi likegyldige til det faktum at hvalfangstsaken nå henger som en lite flatterende skjønnhetsflekk ved nordmenn på reise verden over? Er vi likegyldige til den svært reelle faren som ligger i det at Norge står i fare for å mister troverdighet i viktige globale miljøsaker? Det kan virke som om Norge har blitt det uoppdragne barnet i klassen som gjør som det vil fordi det kan.

Retorikken til hvalfangstforkjempere er på et slikt nivå at man er redd for å fremme det syn at hvalfangst er en unødvendig, brutal og uetisk måte å behandle dyr på, samt at aktiviteten sannsynligvis koster oss mer enn den smaker. Det må være lov å stille spørsmål ved om vi virkelig ønsker å defineres som nasjon ut fra en retorikk av typen «We kill whales for fun!». En T-skjorte med denne påskriften var å skue av alle steder på Hurtigruta for noen år siden. Dette i en tid da debatten omkring kommersiell hvalfangst raste som verst, og regjeringen lot seg presse til å gjeninnføre ordningen. En kan tenke seg at denne T-skjorten gjorde sitt til at det ble en minneverdig tur for amerikanske og tyske turister som var kommet opp hit for å nyte den storslåtte naturen.

En kan undres på om hvalfangsten egentlig har så stor støtte blant nordmenn som man lett kan få inntrykk av, ut fra den påfallende tausheten omkring emnet i dagspressen. En mulighet er som sagt frykten for å bli stemplet som irrasjonell, følerisk eller emosjonell dyreelsker uten realistisk sans.

Det må være lov å snu på flisa og spørre om det er irrasjonelt å ofre en utdatert fangsttradisjon som så til de grader provoserer våre samarbeidsland. Er det virkelig rasjonelt å ofre vårt renommé og vår påvirkningskraft i internasjonale miljøspørsmål for å opprettholde hvalfangst?

Hvis det å være kritisk til den retningen utviklingen nå ser ut til å gå i, er nok til å bli stemplet som naiv og svermerisk med en usunn innstilling til norsk ressursforvaltning, så kall meg gjerne overfølsom og irrasjonell i samme slengen. Jeg kan leve med det.