Bleys bragd

Fortsatt solopianoets mester.

Vandermark/Broo/Lane/Nilssen-Love

The Bad Plus Terning4 «Prog» (Do the math/Universal) Sterkt tilbake i indieland.

CD: I 1973 utkom Paul Bleys legendariske soloalbum «Open, To Love» som en av ECMs tidligste utgivelser. 34 år og en lang, variert diskografi seinere kommer «oppfølgeren», «Solo in Mondsee», et 2001-opptak der den nå snart 75-årige pianisten nok en gang er alene med flygelet og skaper skjær klavermagi med toner, timing, pauser og dynamikk.

Han setter an med et tordenskrall fra Bösendorferen og lister seg så ut i det første av 10 tittelløse forløp. En snau time seinere er hele det moderne solopianistiske pensum, som han selv var hovedarkitekt for, gjennomgått, like uimotståelig vakkert, variert og stemningsfullt som noen gang. Å utnevne ferske plater til framtidige klassikere er sjelden klokt, men her virker faren for å feile liten: Med «Solo in Mondsee» har Paul Bley nok en gang vist seg som en av dem enhver solopianist må finne seg i å bli veid mot – og nesten alltid funnet for lett.

TROMMESLAGEREN Paal Nilssen-Love har et så høyt internasjonalt aktivitetsnivå at diskografien hans vokser i rykk. «4 Corners», «Strokes» og «Teatro» er blant de nyeste platene der han medvirker i all sin perkusjonistiske velde, og mens «Strokes» (Clean Feed/Musikklosen) er et vidåpent, ganske abstrakt elektroakustisk samarbeid mellom Sten Sandell Trio og den engelske saksofonisten John Butcher, er «Teatro» (European Echoes/Musikklosen) et drevent improvisert første møte mellom Nilssen-Love, den amerikanske bassisten Kent Kessler og den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado.

Best er likevel «4 Corners», et lykketreff av et klubbopptak fra Portugal der amerikanerne Ken Vandermark (barytonsaksofon, klarinetter) og Adam Lane (kontrabass) samt Atomic-kollega Magnus Broo (trompet) er Nilssen-Loves reisefølge. I et blues/r&b-fundert repertoar signert de to førstnevnte er kvartetten på hugget fra første nanosekund av Vandermarks Georges Braque-hyllest «Alfama», der Broo setter temperaturen med noen takter nær-strato trompetakrobatikk over et tungt rockekomp. Han roer det ned i temaet, men intensiteten øker snart, og derfra er det som om musikere og publikum rives med av en stigende energistrøm. «4 Corners» er swingende, frodig og fri jazz innenfor klart definerte rammer, inspirert musisert fram av kraftfulle utøvere, og vekselspillet mellom – og kombineringen av – intens improvisasjon og komponerte forløp gir dynamikk og spenning av sjelden bonitet. Melodivakkert er det også til tider, med Lanes «Lucia» som det beste eksemplet.

MED EGET plateselskap er The Bad Plus tilbake der trioen startet før Sony/BMG-tida. «Prog» tyder på at det var et lykkelig trekk, for både originallåtene og versjonene av Tears For Fears’ «Everybody Wants To Rule The World», Rush’ «Tom Sawyer», Bowies «Life On Mars?» og Bacharachs «This Guy’s in Love With You» strutter av røff vitalitet og vilje til å gi det poprocka uttrykket substans. Fortsatt vil nok pianist Ethan Iverson, bassist Reid Anderson og trommeslager David Kings «publikumsvennlige» jazz vekke en viss forargelse blant dem som foretrekker sin jazz mer utfordrende, subtil og i pakt med den nobleste pianotriotradisjon, men The Bad Plus er trygge i sitt eget, bredpenslede uttrykk. Snarere enn å være en trussel mot jazzen, er trioen sannsynligvis en begeistrende døråpner til musikkformen for mange, som kunne blitt møtt i døra av verre jazz enn «Prog».