A-HA ANNO 1984. Foto: Warner Music
A-HA ANNO 1984. Foto: Warner MusicVis mer

Bli fanget i den norske deluxusfellen

Oppussede klassikere på løpende bånd.

|||RETRO: Et sjeldent ras av raust utvidede norske klassikere treffer oss i disse dager.

Deluxe-utgavene har mange misjoner utover det helt opplagte — å lure folk til å kjøpe ei plate de har fra før.

De er forsøksvis selvkanoniserende — deluxe-merket kan bare bæres av viktige plater.

«Flair For Darjeeling» (deluxe edition)

The Loch Ness Mouse

5 1 6
Plateselskap:

Hype City/VME

Se alle anmeldelser

De er gjerne selvhøytidelige — sjekk så genialt alt vi gjorde egentlig var, sånn i ettertid!

Eller de er tilsvarende selvironiske — sjekk så genialt dårlige vi var før vi begynte å få dreisen på sakene!

Og ikke minst er det stedet for å vise at klassikeren fort kunne vært ødelagt av et par drittlåter.

Iskalde synthgrøss A-HA: A-ha-debuten «Hunting High And Low» er i manges ører tre singler — «Take On Me», «The Sun Always Shines On TV» og det mektige tittelsporet — men det er albumsporene som overvelder over 25 år etter.

Bli fanget i den norske deluxusfellen

Kald, skyggefull og majestetisk synthpop, minimalistisk, nesten mekanisk i sin utførelse, perfekte omgivelser for Morten Harket å boltre seg i.

Og bedre ble det på oppfølgeren «Scoundrel Days», mer sofistikert og selvsikker i alle ledd, med «I've Been Losing You» som den aller tøffeste a-ha-låten noensinne.

For en som vokste opp med denne på kassett (cirka 12 år gammel), gikk Burt Bacharach-referansene på «October» hus forbi, men det er også et driv og en kunstnervilje over hele linja her som gjør dette til a-has evige mesterverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Flair For Darjeeling» (deluxe edition)

The Loch Ness Mouse

5 1 6
Plateselskap:

Hype City/VME

Se alle anmeldelser

Bonusmaterialet — hvert album presenteres i parallelle «alternative» demo/tidligversjon-utgaver — viser at a-ha virkelig skjerpet seg i studio: mye enerverende skrål og halvkokte ideer skrelles vekk, og ingen geniale låter er «glemt» på redigeringsbordet.

a-ha var med andre ord sine beste kritikere, og fikk maks ut av det på sine to aller fineste album.

Cocky debutanter MADRUGADA: I Madrugadas tilfelle ligger storheten i deres debutalbum «Industrial Silence» i at det ikke bare er en gjennomtenkt presentasjon av ideen om hva bandet skulle være — det er en gigantisk og nesten cocky demonstrasjon av og den reneste doktrinen for hele Madrugada-prosjektet.

De ble dyktigere og mer sofistikerte musikere etter hvert, og utforsket randsonene i soundet sitt — fra den skitneste blues til den mykeste crooning — og har nok i egne ører laget bedre plater enn dette seinere.

Bli fanget i den norske deluxusfellen

Men dette er en klassisk debut nettopp fordi det er så tydelig hva bandet vil være.

Og fordi alle brikkene faller på plass i første forsøk.

Til å være tuftet på et relativt obskurt utvalg inspirasjonskilder fra rockens mørkeste hjørner, ble albumet sjokkerende nok folkeeie.

«Flair For Darjeeling» (deluxe edition)

The Loch Ness Mouse

5 1 6
Plateselskap:

Hype City/VME

Se alle anmeldelser

Men det er ganske grei skuring når man hører etter: de prøver aldri å være vanskelige, de prøver ikke å skyte ting over hodet ditt, de briefer ikke så mye — de bare låter sånn, med et unikt vokalt fokuspunkt i Sivert Høyem og relativt streit låtskriving i bånn.

Bonusmaterialet samler opp de første EP-sporene som har vært vriene å oppdrive, samt noen demoer som fyller ut bildet.

Men det trengs strengt tatt ikke, når det er det remastrede albumet som uansett fortjener tiden din.

Loch Ness hvem? THE LOCH NESS MOUSE: Og hva gjør så The Loch Ness Mouse fra Skulerud på Høland sammen med disse bautaene i norsk rockhistorie?

Bli fanget i den norske deluxusfellen

Jaså, du hadde «glemt» å sjekke dem ut?

Ikke fått med deg at de faktisk, i hvert fall i noen minutter eller et kvarter av gangen, er norsk rocks aller, aller beste minst kjente band?

I tre minutter og tjue sekunder, på låten «Vespa 50», spilt inn til gruppas debut-EP i 1993, er de forresten Universets deiligste skrangleband noensinne.

MADRUGADA ANNO 1999. Foto: Marte Garmann Johnsen
MADRUGADA ANNO 1999. Foto: Marte Garmann Johnsen Vis mer

«Vespa 50» er så bra at den var et soleklart høydepunkt på bandets 1999-utgitte «Flair For Darjeeling», og i remastret utgave et soleklart høydepunkt i 2010.

Det har til og med sneket seg med et bitte lite to-toners gitarforspill fra originalteipene, hvilket er omtrent som å finne et par ekstra, bortredigerte sider av «Møte ved milepælen» av Sigurd Hoel eller en ekstra punchline i en KLM-sketsj.

The Loch Ness Mouse sluttet å være skranglete etter denne plata, de ble Hølands og et av Norges fineste band på ordentlig, og spilte ved siste korsvei sofistikert og blankpolert nysoul og r&b.

«Flair For Darjeeling» (deluxe edition)

The Loch Ness Mouse

5 1 6
Plateselskap:

Hype City/VME

Se alle anmeldelser

De ble dyktigere og mer sofistikerte musikere etter hvert, og utforsket randsonene i soundet sitt — fra den mykeste Beach Boys og Steely Dan til Sade i silkemorgenkåpe — og har nok i egne ører laget ufattelig mye bedre plater enn dette seinere.

Men dette er en klassisk debut nettopp fordi den er viljens og talentets overlegne triumf over tekniske begrensninger, liten distribusjon og annet bransjeherk.

Bli fanget i den norske deluxusfellen
THE LOCH NESS MOUSE ANNO 1999. Foto: Elvira Nikolaisen/Hype City
THE LOCH NESS MOUSE ANNO 1999. Foto: Elvira Nikolaisen/Hype City Vis mer