Bli kent med oss

Joakim Berg og hans Kent sluttet å være vanskelige. Og ble Skandinavias største band.

DET FINNES DEM som pleier å si at Joakim Berg i Kent framstår som mer kontrollert enn et fengsel. Hvordan kunne en mester på desperasjon og lengsel og vemodighet være så forbasket rolig? Ja, den mest selvsikre i hele verden?

- Jeg er ikke så sikker på meg selv. Bare når det gjelder musikk. Ellers er jeg ganske mislykket.

Joakim Berg ler. Mannen ingen ikke trodde kunne le, ler. Han sitter rundt et bord i en hage i en norsk bygd og studerer hendene sine.

DEN SOM KJENNER ham fra ungdomsåra snakker om en «kille på kanten. På bristegrensen. En særing i industribyen, dømt til å være utenfor og til å være annerledes».

- Ja, men... Slik er vel alle 17-åringer i hele verden i et noenlunde velbevart land.

- Sikker?

- Jeg føler meg ikke så spesiell. Men jeg har alltid vært veldig blyg. Det kommer aldri til å gå over.

- Kjenner du slektskap til noen?

- Nei.

KENT - SØNNENE AV ESKILSTUNA. Sønnene av de finske arbeiderinnvandrerne som tok turen over Bottenviken for å få seg et liv. Da de vokste opp, fikk de jobber på sykehjem, på mekaniske verksteder. Og de pusset fasader. På stedet der det å velge musikk var det samme som å si at du skulle reise til månen.

De hadde kostyme og kajal før, de «vanskelige og pretensiøse dysterkvistarna». Sminken er vasket bort nå. Og Kent er store.

- Folk har fått en annen innstilling til oss. For oss som en gang trodde at alle hatet oss, er det rart å bli motatt som helter.

Joakim sitter sammen med sin bestevenn, bassist Martin Sköld, og beretter om veien fram:

- Vi tok en pause. Vi hadde sett for mye av hverandres svette ansikter. Jeg satt bare hjemme. For alt var så jævla tråkigt . Du må ikke le. For det var sånn.

- Hva var så... tråkigt?

- Vi hadde vært på turné i fire år i strekk. Jeg var helt forstyrret sosialt som menneske. Det var da jeg begynte å skrive låter igjen.

- Hvor langt nede var Kent?

- Ojojoj. Vi kunne fort ha røket. Vi innså at selv om det å spille med hverandre er det viktigste vi har, så må en være hjemme og spise popcorn og se på video noen kvelder i uka, også. Det ender med at man får dårlig samvittighet for at man forsømmer alt. Og så føler man seg som en stor idiot, som reiser rundt og er full. Det er ganske fordummende å være på turné. Det er et begrenset liv. Av og til får man psykisk sammenbrudd. Noen i bandet får det hele tiden. Det er ulike hver dag, sier Jocke. Og ler.

- Men det er som om man skulle være gift i ti år og fremdeles gå rundt og analysere forholdet. Da sprekker det. For oss er Kent en naturlig tilstand. Alle vet hvilke vilkår som gjelder.

DE HAR FORSONET SEG med Eskilstuna, byen de flyktet fra. Og hadde et gjensidig dårlig forhold til.

- Vi skulle komme tilbake og kaste jordgubbar på folk. Vi skulle vende tilbake som konger, i limousiner. Kent oppsto jo på grunn av en slik revansjementalitet. «Vi skal vise dem».

Det er bare fryd nå.

- Folk i Eskilstuna er stolte av oss. Av at noen jævler lykkes med noe... Jeg kan faktisk ikke komme på noe annet band som har hatt den universelle appellen i Skandinavia som vi har hatt. Hadde dette hendt da vi var 23, hadde vi tenkt: «OK, vi er best i verden». Nå er vi litt mer analyserende.

Jocke er så behersket når han sier:

- Vi holder fremdeles på å fatte den nye platen. Tenke oss om, «hva faen var det man gjorde, egentlig?». Akkurat nå finnes det ikke en tone der som vi ikke liker.

Kent skal i høst arbeide med en engelsk versjon av «Vapen och Ammunition». De spiller på Idrettsplassen i Kristiansand i kveld.

PÅ KENTEN: Joakim Berg (i midten) sammen med sine venner Martin Sköld, Markus Mustonen, Harri Mänty og Sami Sirviö.