BOK: I 2017 foretok TV 2s «Helsekontrollen» en skremmende test. De sendte en ti år gammel frisk jente til tre ulike alternative behandlere. Hun endte opp med følgende diagnoser: parasitter i tarmen, hjernestress, noe galt med stoffskiftet, tynntarmsproblemer, tykktarmsproblemer, sopp, midd, vaksinereaksjon samt intoleranse mot brød, melk, egg, banan, kylling, lam, tomat, søtstoff, klor, sukker, gjær og hvetemel.
Foruten å avsløre en ullen alternativ bransje, avdekket testen det som kalles helseparadokset. Det betyr at jo friskere vi er, jo sykere blir vi.
For til tross for det faktum at vi nordmenn aldri har hatt så god helse som i dag, ligger vi i verdenstoppen når det gjelder bruk av helsetjenester. Vi har flere diagnoser, bruker flere medisiner og mottar langt flere behandlinger enn før. Legg til at vi også sammenliknet med våre naboland er til dels sykelig opptatt av god helse - og lammet av det som kalles helsefrykt.
Det er nettopp denne helsefrykten alternativbransjen er mestre i å utnytte, skriver allmennlege og TV 2-ekspert Kaveh Rashidi i «Kanskje du er frisk».
Det er en innholdsrik, saklig, oversiktlig og lettlest bok om «alt det syke vi gjør for helsa vår».
Det sykeste, skal vi tro Rashidi, er å hengi oss til alternativ medisin. I fjor brukte vi bortimot tre milliarder kroner bare på kosttilskudd, fastslår han.
Skor seg på helseangsten
Rashidi avviser allerede i innledningen at kosttilskudd, «supermat», vitaminpiller eller økologiske matvarer har noen som helst effekt på helsa til friske mennesker med et normalt sunt kosthold.
Han kommer med en rekke eksempler på en milliardindustri som skor seg på vår helseangst gjennom omtrentlige henvisninger til useriøs forskning og irrelevant reklamering. Som at et produkt er brukt i «tusenvis av år». Hva så, spør Rashidi. For tusenvis av år siden døde folk i 20-30 årsalderen.
TV 2-lege advarer mot helsesjekk
Dagbladet PlussHan viser også til de utallige reklamene med irrelevante bonuseffekter, som at «økologisk og vegansk kombucha» både er fri for GMO, laktose, gluten, kolesterol og konserveringsmiddel.
Flere av produktene kan i tillegg være direkte farlige, skriver han, med henvisning til en nyretransplantert pasient i sin allmennlegepraksis.
Hun hadde begynt med Johannesurt mot «mild nedstemthet», som betydde at de livsviktige medikamentene hun var avhengig av ikke ble tatt opp i leveren.
Like nådeløs er han mot alternative behandlere som akupunktører, naprapater, healer, soneterapeuter, osteopater, homøopater, kinesiologer – og ikke minst sjamaner. Igjen de omtrentlige henvisingene, manglende seriøs dokumentasjon og placeboeffekter.
Tankevekker for media
Mye av dette er velkjent stoff, og i hvert fall ikke nye takter fra skolemedisinsk hold. Med sin i overkant bastante avvisning til all alternativ medisin og behandling, vil Rashidi også kun skyve fra seg de helfrelste. Han har da heller ikke håp om å nå dem, men bevisstgjøre den alminnelige forbruker. Akkurat der er boka nyttig, ikke minst gjennom en svært oversiktlig gjennomgang av hva som kreves av seriøs forskning.
Der er forøvrig heller ikke skolemedisinen lytefri. Det viste blant annet Niels Christian Geelmuyden i boka «Pillebefinnende» (2017), der han påviser hvor mye forskningsjuks det er i legemiddelindustrien. Klokt nok kommer Rashidi også med kritiske utfall mot sitt eget fag; unødige blodtrykksmedisiner og statiner, slepphendt bruk av antibiotika, overbehandling og overdiagnostisering.
For oss i media er boka spesielt tankevekkende. Rashidi gir mediene en stor del av ansvaret for den økende helseangsten, gjennom daglige panikkoppslag med en så tendensiell bruk av forskningsresultater og såkalt ekspertise at det grenser til fake news.
Senga er kun for søvn og sex!
Som at kreft kan forårsakes av både oralsex, sminke og prating i telefonen. Eller førstesideoppslag om at «du kan være hjertesyk uten selv å være klar over det», eller at «tusenvis av kvinner er syke uten å vite det». Det fører til at friske mennesker ikke før ro før de har tatt en rekke unødvendige tester. Disse gir i verste fall kun angstfremmende resultater, der angsten i seg selv må behandles, skriver Rashidi.
Nocebo-effekten
Med sin kritikk føyer Rashidi seg inn i rekken av fagfolk som advarer mot at et overdrevent fokus på mental og fysisk helse i seg selv kan være helseskadelig. Dette på grunn av den såkalte nocebo-effekten; der forventninger om smerte i seg selv gir smerte.
Så hva mener Rashidi vi kan gjøre? For det første mener han allmennlegene bør ta seg mer tid til å lytte til pasientene; gi dem saklige råd i stedet for å dytte på dem en resept eller gjennom avvisning kaste dem ut i den for ham lugubre alternative bransjen.
Først og fremst bør vi innse at det ikke er vits i å reparere noe som ikke er ødelagt – og være fornøyd med at en relativt frisk kropp er god nok som den er.
Angsten for at vi alle kan bli syke i morgen, må vi forsone oss med.
