Bli med Carsten Jensen til sjøs

Flasker med rom, sjøslag og kaptein Cooks innskrumpede hode - Carsten Jensen legger bredsida til i sin første roman på femten år.

I samarbeid med Forlaget Press får du tre ekstra kapitler fra «Vi, de druknede»: Kapittel 1: Anton får en fødselsdagsgave

Kapittel 2: Anton og damen med hullet

Kapittel 3: Kærlighed i Marstal

Carsten Jensen opplevde v: erdensomspennende suksess med sine reisebøker «Jeg har sett verden begynne» og «Jeg har hørt et stjerneskudd».

Denne gangen er turen på mange måter både villere og våtere. Den spenner over to århundrer, den starter med et sjøslag, slutter med en krig, og på de nesten sju hundre sidene imellom er det enda mer krig. Og hav, kjærlighet, ondskap, ensomhet og savn. Romanen «Vi, de druknede» utspiller seg på eksotiske steder som Van Diemens Land, Honolulu og Hobart Town, samt en svipptur opp til selveste St. Peter.

- Jeg har ikke vært noen av stedene, sier Carsten Jensen. Han sitter i sin leilighet på Østerbro i København, ved siden av en gullbelagt statue av Osama bin Laden som poserer som Jesus, og forteller om boka han har brukt fem år på, men planlagt siden han var i tenåra.

- Jeg hadde en plan om å dra ut og reise igjen når jeg begynte arbeidet med denne boken. Men av forskjellige grunner bestemte jeg meg for å sette opp en helt annen regel: Jeg ville bare skrive om steder jeg ikke har besøkt.

CARSTEN JENSEN har til gjengjeld hatt gode researchere når det gjelder livet på sjøen eller på eksotiske stillehavsøyer: Boka er full av små hilsener til forfattere av kjente og ukjente ramsalte fortellinger. Åpningssiden har et vink til Herman Melville. Her finnes glimt av Mark Twains bok «Roughing it in the Sandwich Islands», og referanser til Joseph Conrad og Robert Louis Stevenson. Men først og fremst er dette en roman skrevet på bakgrunn av arkiver og historier fra menneskene som bor og har bodd i byen Marstal. Marstal er en lite sted på Ærø rett sør for Fyn, ingen metropol på noe vis. Men på høyden av sin tid var Marstal en av de viktigste sjøfartsbyene i Danmark - med 346 skonnerter var det bare København som hadde flere skip på 1800-tallet. Byens arkiver forteller om seilskutetidas vekst og fall - de er vitnesbyrd om en epoke som er forbi.

HJEMME HOS JENSEN: Carsten Jensen har med «Vi, de druknede» utgitt sin første roman på 15 år. Foto: PETER EILERTSEN
HJEMME HOS JENSEN: Carsten Jensen har med «Vi, de druknede» utgitt sin første roman på 15 år. Foto: PETER EILERTSEN Vis mer

- I mine øyne er Marstal en verdensby, fordi den er så intimt forbundet med resten av verden. De kan se Marokko fra vinduene sine. Kina ligger i bakgården. De er deltakere i det verdenshistoriske dramaet som utspiller seg i deres samtid. Det var uimotståelig for meg. Jeg ville skrive ei bok om disse sjømennene. Det var en måte å betale tilbake en gjeld jeg har til min egen bakgrunn.

For Marstal er også stedet Carsten Jensen vokste opp, der hans far var sjømann, og dermed unntaket fra regelen om at «Vi de druknede» handler om steder Jensen ikke har sett.

TIDLIG I ARBEIDET med boka holdt Carsten Jensen åpne møter på biblioteket i Marstal, der han fortalte hva det var han var i gang med å skrive. Han leste opp smaksprøver underveis i skriveprosessen, og inviterte folk til å hjelpe ham med historier og detaljer. Og for to uker siden, når boka var ferdig, var det fest i Marstal.

- Hele byen flagget da jeg kom. Hovedgata var kantet med flaggstenger opp til huset vårt. I to dager var det fest. Om kvelden serverte forlaget gratis øl, det lokale mannskoret sang, og borgermesteren holdt tale. Det var fantastisk - som om jeg hadde blitt fisket opp vest for Samoa og nå kom overlevende tilbake.

CARSTEN JENSEN mener sjømannen er glemt i Danmark i dag - og han mener det er uheldig. En av bokas hovedpersoner formulerer synspunktet slik: «Bonden bruker seg selv som målestokk for alt. Sjømannen innser raskt at det ikke går.»

- Det er blant annet dette som har fascinert meg ved sjømannen. Han er kanskje ikke kulturrelativist - det store skjellsordet i dagens debatter - men han vet at det finnes mer enn én kultur. Sjømennene preget bevisstheten enormt i dette landet tidligere, Danmark har vært en sjøfartsnasjon. Det er en grunn til at den danske kongen har holdt seg med kongeskip, ikke en kongetraktor eller en kongeplog. Men i dag vil de fleste dansker si at Danmark historisk sett er en bondenasjon. Vi er liksom rotfestet i den ubevegelige jorda. Denne forandringen er paradoksal - og tragisk i globaliseringens tidsalder.

«VI, DE DRUKNEDE» er ikke Carsten Jensens første roman, men det er den eneste han er fornøyd med, den eneste han regner som en virkelig roman. Det er derfor et stort sprang for ham - selv om han synes det finnes et overdrevet fokus på romanen som edlere enn de andre sjangrene.

- I Danmark finnes et voldsomt litterært hierarki. Nederst på stigen finnes journalistikken. Deretter kommer essayistikken, i den grad den overhodet finnes. Så kommer romanen, og øverst lyrikken, som er det aller fineste fordi den er det mest følsomme. Danmark har aldri kommet seg ut av romantikken. I Danmark kan en forfatter godt unnvære hjernen, for han skriver med hjertet. Dermed får vi diktere som mener at deres uvitenhet er deres største dyd. Det får fatale følger når de bestemmer seg for å blande seg inn i samfunnsdebatten.

Carsten Jensen hadde voldsomme sjangerdiskusjoner med kritikerne da hans reisebøker kom ut, fordi de blandet romanens form med essayistikken og journalistikken. Når det nå ble en roman i stedet for en ny blandingssjanger, var det nærmest ufrivillig, ifølge Jensen, som opprinnelig hadde andre planer med stoffet han fant i Marstals arkiver.

- Men jeg kunne ikke få menneskene til å leve. Jeg fikk bare glimt av Marstal-skjebner. Dermed forsto jeg at denne historien måtte fortelles som en roman. Denne gangen skulle det ikke være mine iakttakelser, mine oppfatninger som sto i sentrum. Jeg ville skrive om liv som var radikalt annerledes enn mitt eget. Jeg ville skrive ei bok som var skrevet slik at ingen kunne gjette at det var jeg som hadde skrevet den.

JENSENS ROMAN har fått strålende mottakelse i Danmark (les også anmeldelsene i Dagbladet og Aftenposten). Noen av anmelderne, som Politikens, har riktignok spurt om det er mulig å skrive en episk, storslått fortelling som dette i 2006. Men den samme anmelder må konstatere at det vitterlig er mulig: «Jeg har hatt forrykende dager på Jensens verdenshavn av fortellinger. Jeg har uten det minste forbehold grått salte tårer og ledd som en full sjømann.»

- Jeg har alltid ment at de store 1800-tallsromanene har en helt annen mangfoldighet enn det romaner fra det tyvende århundre har, forklarer Jensen.

- Jeg opplever at romanens historie er en historie om stigende grad av dogmatikk - man har laget en liste over ting som ikke går an i en roman. Til slutt får jo romanen knapt nok lov til å ha en handling. Spenningen og intrigen ble sendt i eksil, og plassert i en undersjanger - krimmen. Det er et tapt landskap jeg har villet gjenerobre for romanen, uten å oppgi de litterære ambisjonene av den grunn.

DET ER MANGE HISTORIER som har inspirert Carsten Jensen i arbeidet med denne romanen. Det er likevel en som er viktigere enn de andre, fordi den var selve utgangspunktet. Den tar vi med til slutt:

Carsten Jensen er 18 år, og skal ut og seile. Sammen med Carsten er en mann hans far har hatt i hyre mange år tidligere. De deler en primitiv lugar. En morgen kommer Jensens lugarkamerat hjem klokka fire, etter en fuktig tur på land. De skal opp klokka seks. Om morgenen har han kraftige tømmermenn, og har det på ingen måte bra. Han kikker opp mot den grå morgenhimmelen, og så sier han, halvt henvendt til unge Carsten, halvt ut i lufta, med profetisk røst: «Det skal komme en dag da alle kvinner skal ligge i grøfta og be om pikk. Men da skal det ikke gis dem så mye som en tomme.»

- Jeg syntes det var en fullstendig vidunderlig setning, uten at jeg gikk så dypt inn i livsinnholdet i den. Ja, her er begynnelsen. Romanens frø. En dag kunne jeg tenke meg å skrive ei bok der det er en mann som sier den setningen. Og det har

jeg nå gjort.


LES OGSÅ: