Bli mohammedaner

Allah og herregud!

CD: Ep-en «Hyena» (2003) pirret mange. Hard misjonering har ledet oss fra tvil til rettroenhet: «Black Bomber» har gjort meg til en sann mohammedaner.

Til en som har fortapt sitt hjerte til hardrock, handler ikke dette om å konvertere - men bare å bli sterkere i sin tro.

Sleipe rocktyver

Horten-bandet Mohammed gyver løs på melodisk, gitarbrutal og steintøff rock med troverdighet. Troverdighet, ja. For det er allerede kjent at bandet er saftig sponset av kleskonsernet Carling og skal eksponeres i 130 butikker i Europa. Jeg fnyser av at Rolling Stones selger seg til bilgiganten VW og Britney Spears får Pepsi-dollar presset inn i en allerede overfylt konto, men mye vil ha mer.

Mohammed har ingenting, bortsett fra en meget sterk aksje i debutalbumet «Black Bomber» - og Carlings-avtalen, som forhåpentligvis kan hjelpe dem til å nå ut.

Bandet åpner med «1973», en låt som grenser til et av rockens sleipeste tyverier.

Riffet er tuftet på Black Sabbaths «Paranoid», en gitarsignatur nesten i klasse med Deep Purples «Smoke On The Water». Men Mohammed har søkt og fått Sabbaths tillatelse - og det fungerer.

Tungt kaliber

Med «Black Bomber» plasserer Mohammed seg i hardrockens elitedivisjon sammen med band som Hellacopters, Turboneger, Gluecifer og We. Gutta finner verken opp kruttet eller hjulet på nytt, men vet hvordan de skal få det til å smelle og spinne.

De tar utgangspunkt i klassisk rock fra Sabbath, via Kiss og Ramones til Iron Maiden.

De småstjeler fra gitarrockens skattkammer med stil.

På plateomslaget framstår Mohammed visuelt som hardkokte ranskriminelle, kanskje ikke så politisk korrekt i disse Nokas-tider.

Men når de skyter fra hofta med så tungt kaliber, så er imaget illustrerende nok.