DRØMMEHAGE: TV-suksessen Drømmehagen ble tatt opp i spørretimen på Stortinget.   Foto:  Jacques Hvistendahl / Dagbladet
DRØMMEHAGE: TV-suksessen Drømmehagen ble tatt opp i spørretimen på Stortinget. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Bli ved din lest, politiker

Det er grenser for hva du er berettiget til å legge deg borti.

Meninger

«NÅ SOM PER Sundnes er ute av det, så er ikke Grand Prix like hot lenger». Det uttalte Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen for kort tid siden. Han påsto videre at kanalen «famlet litt med konsept og seertall», og mente derfor at NRK i stedet burde «bruke lisenspengene på andre ting» enn Melodi Grand Prix.  

Thomsen var imidlertid villig til å revurdere sitt syn én betingelse — om NRK gikk tilbake til programformelen med regionale delfinaler ute i distriktene. Som han sa: «Da så vi et folkelig engasjement landet rundt som løfta konseptet veldig.»  

Det er ikke første gang Ib Thomsen mener seg berettiget til å overprøve Kringkastingssjefens avveininger. I 2010 sendte han et brev til kulturminister Anniken Huitfeldt hvor han krevde at hun tok affære slik at barnetv-programmet Drømmehagen kom tilbake igjen på norske skjermer.  

«NRK svikter de minste barna», uttalte han, og viste til at Facebook-gruppen «Gi oss Drømmehagen tilbake!» hadde mer enn tyve tusen medlemmer. Dertil krevde han en skriftlig redegjørelse fra NRK om hvorfor de hadde valgt å droppe Hinkelpinkel og Hoppsi Deisi fra programtilbudet.  

Og da er jeg ferdig med Frps kulturpolitiske talsmann? Nei da, ikke ennå. Det er mer. Utspillene fra Ib Thomsen er en gullgruve for de av oss som greier å ha et humoristisk blikk på tilværelsen.  

For fire år siden gikk han ut med et krav om at tv-kanalene må offentliggjøre resultatene fra SMS-avstemningene i programmer som «Skal vi danse», «Stjernekamp» og «X Factor».  

Du skjønner, Thomsen var engstelig for at det ble jukset med tallene. Enda en gang satte han seg ned for å skrive et brev til kulturministeren: «Seerne bruker hundretusenvis av kroner på dette hver eneste lørdag uten at det er kontroll», skrev han, en smule bestyrtet, og foreslo at et eget revisjonsselskap fikk jobben med å sjekke om tallene fra SMS-avstemmingene stemte overens med det som ble oppgitt av tv-selskapet.  

Poenget er ikke å drite ut Ib Thomsen. Eller jo, kanskje litt. Med hovedpoenget er et annet. Nemlig dette: Det er grenser for politikken. Politikere skal drive med politikk — ikke redaktørvirksomhet. I et demokratisk samfunn er dette et uhyre viktig prinsipp. En grunnpilar.  

Hele pressefriheten har sin forutsetning i at man verner om den redaksjonelle integriteten. Derfor er det nedfelt i lov at det utelukkende er redaktøren som skal ta avgjørelser i redaksjonelle spørsmål. Og at eieren, i dette tilfellet staten, aldri — ikke under noen omstendighet — skal instruere eller blande seg inn i kringkastingssjefens vurderinger.  

Med andre ord: Stikk i strid med brevskrivingen til Ib Thomsen. Men Fremskrittspartiets talsmann er ikke den eneste som trenger denne påminnelsen. Under OL i Sotsji i fjor, var det SV sin tur til å rote med kategoriene.  

Av en eller annen grunn tenkte de at det sorterte under deres myndighetsområde å diktere når det private mediet TV 2, som lever av annonseinntekter, skulle få lov til å sende reklame.  

I et anfall av politisk opportunisme gikk Snorre Valen ut og krevde full reklamestans under alle OL-øvelser, siden SV plutselig hadde «et prinsipp» (med tilbakevirkende kraft!) om at «store arrangementer» skulle sendes uavkortet.  

Fellesnevneren er rolleblanding. For noen uker siden var det en biskop som mente noe om hvilket skattenivå som var det korrekte; mens restauranteier-skråstrek-programleder Arne Hjeltnes bidro til at TV 2 ble felt i PFU.  

Disse to, og Snorre Valen og Ib Thomsen, gjør alle den samme feilen. De blander kortene og sklir ut i terreng de ikke hører hjemme i. Kanskje fordi de ikke ser den grensen under vann.  

Det er til syvende og sist et demokratisk problem. Det er en grunn til maktfordelingsprinsippet er det nærmeste vi kommer en hellig leveregel her på berget. Embetsverket skal være upolitisk; politikere skal drive med politikk. Og redaktører skal være redaktører.  

Verre er det ikke. Og i gråsonene må man være nøye med å forsikre omgivelsene om hvilken hatt man går med.
 
For biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland har selvfølgelig — som alle andre — rett til å mene noe om det norske skattenivået. Men da gjør han det uten den religiøse autoriteten som følger med bispeembetet.  

Og tilsvarende: En stortingsrepresentant som går på landets viktigste talerstol for å tale Makka Pakka, Hoppsi Deisi og Hinkelpinkels sak, er ikke lenger en politiker — men noe annet.  

Uten at jeg helt vet hva jeg skal kalle det.

(Deler av teksten er tidligere lest opp i Salongen på NRK P2.)