Blikk for Bleken

Sekstetten åpner for ulike innfallsvinkler til Blekens sammensatte kunstnerskap.

Håkon Bleken – et portrett. (Aschehoug) BOK: «Far brøler under lysekronen» heter et maleri av Håkon Bleken fra 2005. Det viser noen engstelige, små skikkelser i et skremmende skinn fra den tunge, borgerlige belysningen. I den nye boka om kunstneren blir de familiære forholdene fra barndommen ytterligere avdekket, og satt i et enda grellere skjær gjennom intervjuet med Stein Slettebak Wangen (slik også Fredrik Wandrup tegnet den traumatiske tilstanden i sin samtale med Bleken i siste nummer av Magasinet). Den betente relasjonen til broren gir ytterligere en dimensjon til dette mørke familiedramaet, hvor lyspunktet lå i moras opplivende nærvær.

Blekens åpenhjertighet når det gjelder forholdet til sitt faderlige opphav overrasker ikke. Hans gripende bilder fra farens siste tid på slutten av 70-tallet hører til hovedverkene i periodens norske maleri. I særdeleshet gjelder det den konsentrerte framstillingen av det utsloknete legemet på likstrå, som uten videre inngår i tradisjonen fra Munchs meditasjoner over livets endelikt og tilbake til Hans Heyerdahls mørkstemt malte bortgang, «Arbeiderens død», i Trondheims Kunstmuseum. Blekens erindring om den maleriske prosessen som lå til grunn for dødsmotivet er like konsis som den billedmessige karakteren.

Seks skribenter

Under boktittelen «Et portrett» finner man seks skribenter, som tar for seg ulike sider ved det sammensatte kunstnerskapet. Med utgangspunkt i Blekens «Korsvei» til St. Olavs kirke i Trondheim (1975) analyserer Jan Brockmann den ukonvensjonelle bruken av collage og fotomontasje i Blekens bilder. Brockmanns tese er at andaktsbildets tradisjon underlegges en radikal kritikk, og at en harmoniserende helhet brytes opp. Hos Bleken fins verken gullgrunn eller andre farger som hører kultbildet til. Som mottrekk til klassisk kontemplasjon setter han aktuell konfrontasjon med fotografisk forferdende fragmenter fra den tidas Chilekupp og Vietnamkrig.

Denne bruken av politisk ladde elementer – som man også så hos samtidige kolleger som tyske Wolf Vostell og den nå Pompidousenter-aktuelle franskmannen Jacques Villeglé – får en egen visuell vri hos Bleken. Bestialitetens billedbiter ble delvis malt over med transparente fargelag, som i vekslende grad avdekker underliggende gru og fordrer slik en medagerende betrakter. Eller for å si det med Brockmann: «Blikket fortapes ikke i billedrommet, men tvinges tilbake til handlingenes konkrete rom».

Fornyer

Tone Hansen tar for seg Blekens kulltegninger, et medium som han fra seint 60-tall står fram som en formidabel fornyer av. Hans håndtering kan til tider minne om en parallell til den «hestekur» som Munch utsatte sine lerreter for under åpen himmel på Ekely, og disse grepene frigjør et sterkt uttrykksmessig potensial hos de porøse materialene. Hansen trekker også inn den betydning danske Palle Nielsen har for den urbane uroen, som dirrer gjennom deler av svart/hvitt-kunsten. Dessuten vektlegger hun viktigheten ved Blekens verbale virksomhet, som spenner fra beisk polemikk til refleksjoner med dybde.

«Et tilbakeblikk», kaller Øivind Storm Bjerke sitt kunsthistorisk dreide bidrag, som starter med å sette Bleken i kontekst med det for ham så betydningsfulle kunstmiljøet i Trondheim. Men perspektivet viser også utover hjembyen og landets grenser. Bjerke behandler videre Blekens vilje til å reflektere over egen rolle, noe som både skjer billedlig med referanser til Ibsen og gjennom kunstnerens egne tekster. Og konkluderer viktig med at alle komponenter er meningsbærende.

Kirker og kneler

Bleken har også vært en fornyer innenfor kirkekunsten her til lands. Gunnar Danbolt viser med innsikt hvordan ulike strategier settes i spill innenfor det sakrale rommet, der utsmykningene kan sprenge rammene for både det gamle og nye testamentet. Tommy Olsson fokuserer på Blekens stadig gjentatte motiv av ishockeyspilleren som kneler for en kvinne. Det er ikke vanskelig å si seg enig med ham om at dette temaet ikke tømmer seg. Beileren på isen under skyer som slynger seg lik dansende skøytespor med akkompagnement fra en susende konkylie, vil nok returnere til kvinnen og billedflaten i mang en ny malerisk manøver fra Håkon Blekens side. Og uten de feilskjær i korrekturen som et verk som dette burde vært forskånet for.