Blikket nedenfra

«The Butler» nekter seg ingenting i skildringen av livet til en svart hovmester i Det Hvite Hus.

RÅTT: Forest Whitaker har både verdighet og sårbar nysgjerrighet i rollen som svart hovmester i Det Hvite Hus, mens Oprah Winfrey leverer en overraskende hudløs rolletolkning som den frustrerte kona.
RÅTT: Forest Whitaker har både verdighet og sårbar nysgjerrighet i rollen som svart hovmester i Det Hvite Hus, mens Oprah Winfrey leverer en overraskende hudløs rolletolkning som den frustrerte kona.Vis mer

FILM: Lee Daniels, regissøren som ga verden den fattige, overvektige og incenstuøst besvangrede tenåringsjenta i «Precious» og lot Nicole Kidman tisse på Zac Efron i «The Paperboy», er ingen subtil mann. Og når han tar for seg nyere amerikansk historie sett gjennom øynene til en svart hovmester i Det Hvite Hus, var det ingen grunn til å forvente et sobert lite kammerspill. «The Butler» er utflytende, grandios og sentimental. Men den har også noe følsomt og rått over seg, som Daniels' filmer har på sitt beste. Den irriterer og berører på samme tid.

Sann historie
«The Butler» er løst basert på livet til Eugene Allen, som var butler for åtte amerikanske presidenter gjennom 34 år. I filmen har han fått navnet Cecil Gaines, han gestaltes av Forest Whitaker med en vinnende blanding av lukket verdighet i ansiktstrekkene og søkende, nysgjerrige og sårbare øyne.

Han skal komme til å lytte taust til drøftingen av et halvt århundres viktigste politiske spørsmål, presentert i fyndige soundbites fra et mildt sagt kreativt castet ensemble: Robin Williams, James Marsden, Liev Schreiber, John Cusack og Alan Rickman spiller henholdsvis Roosevelt, Kennedy, Johnson, Nixon og Reagan, med den vanligvis solide Schreiber som et underlig skulende bunnpunkt og Rickman som en teflonaktig topp. Aller mest skurrer Mariah Carey i rollen som svart (!) plantasjearbeider, mens Daniels lokker en heftig, hudløs rolletolkning ut av Oprah Winfrey. Winfrey spiller Gaines' flerfoldig frustrerte kone, som vender seg til flaska og til casanovaen i nabohuset når mannen lar seg oppsluke av en jobb han ikke kan fortelle om hjemme.

Ikke nyanser
Den andre sentrale konflikten i filmen er mellom Gaines og eldstesønnen (David Oyelowo), som blir en tilhenger av Martin Luther King jr og etter hvert Malcolm X og forakter farens strategi: Å holde munn, gjøre jobben sin og bedre familiens kår. Begge får sin skjerv av forståelse, men det er tydelig at det i filmen finnes spesiell sympati for de tapre, unge borgerrettighetsforkjemperne som lot seg banke opp og ydmyke for sakens skyld.

Det er kanskje i scenene fra denne kampen Daniels' hardnakkede motvilje mot nyanser og forbehold kommer til sin rett. Dette er filmfortelling med stor vilje og harme mot den brølende bermen som er ute etter de standhaftige aktivistene.

Best på drifter
Kanskje har den til vanlig bramfrie Daniels litt for stor respekt for oppgaven. «The Butler» er en konvensjonell film, sjelden kompleks, for opptatt av å spikke en veldig svær pil som peker frem mot valget av Barack Obama i 2008.

Men det er i de andre scenene, de som ikke foregår på podiet eller i det ovale kontor, men rundt middagsbordet, i ektesengen, på fest, som rommer mest liv. Lee Daniels, som i sin forrige film tok for seg hvite skaphomofile menn som hadde hemmelige, seksuelle møter med svarte menn i de segregerte sørstatene, er bedre på understrømmer enn på overbygning, bedre på drifter enn ideer. Og det er disse understrømmene, de underliggende følelsene av skam, sorg og frustrasjon i butlerens og presidentenes historie, som trygger fireren.