ER BLITT JULEFILM: «Veien til Golgata» av Pieter Bruegel den eldre.
ER BLITT JULEFILM: «Veien til Golgata» av Pieter Bruegel den eldre.Vis mer

Blikket nedenfra

I bildene til Pieter Bruegel den eldre lever sanselig glede og snarlig død side om side. Filmen «The Mill and the Cross» utforsker et av hans mangfoldige malerier.

«Jegerne i snøen» er kanskje det mest kjente av Pieter Bruegel den eldres malerier, og helt klart det mest kjære. Fra en strevsom jakt kommer jegerne hjem. Fra åssiden ser de ned på en landsby full av liv. Landsbyboerne går på skøyter på vannet. Det virker som om hjemmet de er på vei mot, venter med en varm velkomst.

Men slik er slett ikke alle menneskemengder i Bruegels yrende, karnevaleske malerier. Oftere enn ikke er de fulle av folk, og forestiller bibelske og mytologiske motiver som også er portretter av et mangslungent og farefullt hverdagsliv i 1500-tallets Flandern, det vil si Nederland, Belgia og deler av dagens Frankrike.

Denne romjulen har «The Mill and the Cross», en film om Bruegels «Veien til Golgata» fra 1564, premiere. Filmen er en meditasjon over et maleri og måten det ble til på, går tett på noen av de mange detaljene i bildet og stiller åpne spørsmål om hva de kan bety. Bruegel er antagelig riktig kunstner å gi en slik behandling. Bildene hans kan overmanne en skarve tilskuer med sin skjære detaljrikdom. «Pieter Bruegel krever mer oppmerksomhet enn vi har å gi», skrev kunstkritikeren Roger Fry. «The Mill and the Cross» blir en pekefinger, en guide for blikket.

Pieter Bruegel den eldre ble kalt «Bonde-Bruegel» på grunn av sin interesse og forståelse for livet på landet. Høykultur og folketro gikk sammen i bildene hans på en måte som ikke var sett tidligere. Det mest slående er kanskje likevel sidestillingen av fantastiske og folkelige elementer, den ertende antydningen om at frelseren og fiskeren kan være like viktige. I «Veien til Golgata» er den krumbøyde Kristus under vekten av korset knapt til å få øye på blant landsbyfolket som fester, slåss og kjøper og selger varer.

I 1564 lå Flandern under Spania. Landet hadde vært gjennom Reformasjonen og slik havnet i konflikt med sine katolske overherrer. Finansiert av den nyrike handelsstanden gjorde flamlenderne stadig opprør, som igjen ble hardt slått ned på av spanjolene, frem til Nederland ble uavhengig i 1648.

Pieter Bruegel den eldre levde i en farlig tid. I «Veien til Golgata» bærer da også soldatene som fører Jesus til retterstedet, den spanske hærens røde uniformer. Til høyre i forgrunnen står et hjul på en påle, nakent, men som en grim påminnelse om henrettelsesmetoden «hjul og steile»: Den dødsdømte fikk knoklene knust, før han ble bundet fast på hjulet og sendt til værs for å avskrekke enhver som gikk forbi.

Og kanskje er det dette som er aller mest slående ved «Veien til Golgata»: Det lett kakofoniske mangfoldet, der det bare er noen meter mellom henrettelse og folkefest. Det skapes en åndeløs følelse av en skjør tilværelse der en brutal død er noe dagligdags. Glede og sorg lever side om side, det er krappe vekslinger mellom kjærlighet og smerte, og den eneste måten å få med seg førstnevnte på er å ignorere sistnevnte, frem til øyeblikket døden prikker deg på skulderen.

Samme livsholdning finnes andre steder i Bruegels kunst. I «Dulle Griet som ser på Helvetes munn» forsvarer Dulle Griet og andre seige bondekvinner sine fattigslige eiendeler, kokekar og enkel mat, mot menneskelignende monstre i en krigsherjet verden, og i «Den fulle mannen blir dyttet ned i svinestien» har landsbyboerne, ikke ulike de fredsæle skøyterne i «Jegerne i snøen», blitt et truende, mangehodet troll som jager en redd mann inn i grisehuset.

FAVORITT: «Jegere i Snøen» av Pieter Bruegel den eldre.
FAVORITT: «Jegere i Snøen» av Pieter Bruegel den eldre. Vis mer

Bruegel skildrer en verden der hver mann har nok med seg selv, og der fellesskap er inntil videre. Den rå realismen i dette gir også øyeblikkene av glede en ekstra intensitet. Det gjør ikke minst maleriene svært menneskeorienterte. I «Veien til Golgata» er Gud representert av den kneisende møllen i midten av bildet. De fire vingene former et kors. Men guddommen er selv taus og fraværende, og synes ikke å følge med på den spraglete scenen på bakken. I «The Mill and the Cross» vises møllen som et intrikat sted der uutgrunnelige prosesser er underveis, med mølleren som et stumt vitne til jordestrevet.

Pieter Bruegel den eldre vant ny anerkjennelse i det 20. århundre etter å ha blitt betraktet som en mindre betydelig sjangermaler gjennom det meste av 1800-tallet. Berthold Brecht var sterkt inspirert av Bruegel, og begeistret for bildenes teatrale kvaliteter. Et maleri som «Veien til Golgata» er som en scene, der tilskueren kan velge hva han eller hun vil dvele ved. Mor Courage er Brechts versjon av Dulle Griet.

Han så en moderne bitterhet i Bruegels bilde: «Tragedien inneholder et komisk element og komedien et tragisk element». Og poeten W. H. Auden så en sterk tematisering av dødens og voldens vilkårlighet hos Bruegel. I diktet «Musée des Beaux Arts» skriver han om Bruegels «Ikaros' fall».

Også i dette bildet er den sentrale, tragiske hendelsen - den greske sagnhelten Ikaros som faller ned fra himmelen etter at solen har smeltet voksvingene hans - nærmest noe henslengt, uviktig. Gjeteren fortsetter likevel å gjete sauene sine, bonden pløyer åkeren.

Dette får Auden til å tenke på hvordan lidelse alltid skjer side om side med de mest trivielle hendelser, en bevissthet og innsikt han mener særlig finnes hos de gamle mesterne: Fødsel og død skjer samtidig som noen spiser, spaserer, åpner et vindu. For hver som opplever noe skjellsettende finnes det horder av likegyldige, som sysler med sitt.

Den eldre Bruegel var den første i et dynasti av kunstnere. I 1559 begynte han, uten at noen har klart å finne noen tydelig grunn, å stave navnet sitt Bruegel i stedet for Brueghel. Malersønnene Jan og Pieter den yngre gikk tilbake til gamlemåten.

I fire generasjoner fortsatte barnebarn og oldebarn å livnære seg som malere, ofte jobbet de sammen og signerte hverandres bilder, til ettertidens forskeres fortvilelse. De fikk fargerike kallenavn, som «Fløyels-Brueghel» og «Helvetes-Brueghel». Men det begynte altså med "Bonde-Bruegel", og hans ennå levende tanke om at det kosmiske og det hverdagslige kan beånde hverandre, når de plasseres tett inntil hverandre på et lerret.

INSPIRERTE AUDEN: «Ikaros' fall» av Pieter Bruegel den eldre.
INSPIRERTE AUDEN: «Ikaros' fall» av Pieter Bruegel den eldre. Vis mer