Blikket og kunsten

Hadde jeg videofilmet meg selv, ejakulerende på Monolitten, hadde det vært uangripelig som kunst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ET FAST VÅRTEGN

ligger i postkassen: Brev fra Statens Kunstnerstipend. Det er første april, men dette er ingen spøk.

23. mars hadde Paul Grøtvedt et interessant innlegg her i avisen, hvor han påviser hvordan makten i kunstlivet overtas av teoretikerne. Han skriver: « Kunst handler derfor ikke lenger om spesielle gjenstander med iboende egenskaper. Kunst er det de kunstfaglige teoretikerne kaller kunst...,(kunstnernes) kompetanse underkjennes, eller mer presist, erstattes av en teoretisk basert kompetanse. Det skjer på alle områder av kunstlivet, også blant kunstnerne selv.»

I Kurt Vonneguts roman «Bluebeard» får hovedpersonen, en abstrakt ekspresjonistisk maler ved navn Rado Karabekian, spørsmålet: Hvordan ser du egentlig forskjell på et godt og et dårlig maleri? Og han svarer: Når du har sett en million malerier, tar du ikke feil.

Slik er det. Mennesker utvikler følsomhet for kunst ved å la seg bli eksponert for den. Man kan godt begynne med Sputnik og ende med Sibelius. Det er musikk begge deler, bare, i borgerlige termer, på forskjellig dannelsesnivå.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.