Blikkskarpt om mørkets gjerninger

Stilren og psykologisk overbevisende roman om tifrosset samliv og undertrykte drifter.

Tidligere har Mattson gjort seg bemerket med to gode novellesamlinger. Nå slår hun for alvor til. Romanen likner et gjennombrudd.

«I mørket» innledes med en sommerscene på en innsjø og avsluttes med en vinterscene på den samme, nå isbelagte innsjøen. Mellom disse to scenene ligger et forsvinningsnummer, som ikke bare setter en refleksjonsprosess i gang hos den kvinnelige hovedpersonen, men som også munner ut i handlinger som tidligere har vært fremmede for henne.

Denne ringkomposisjonen er bare et av en rekke eksempler på det sikre og bevisste forholdet Annette Mattson har til sine litterære virkemidler. Lite eller ingenting virker tilfeldig i denne hennes første roman. Den faste komposisjonen, det stilsikre språket, teften for dunkle psykologiske sammenhenger, spenningsoppbyggingen, det skarpe blikket for de litterære muligheter som hverdagslivets episoder rommer - alt dette vitner om en forfatter som kan sitt håndverk.

Tradisjonalist, ja vel, men det skal ikke legges henne til last. Det er utførelsen som teller, ikke hvilke litterære former man beveger seg innenfor.

Dragning

Motivet med mannen som plutselig forsvinner og kvinnen som sitter lamslått tilbake og spekulerer over hva som har vært i veien, er et fortersket motiv. Men Mattson håndterer det på en overlegen måte.

I innledningsscenen møter vi Markus og Alma og sønnen Gabriel. Vannet er dypt, det er ingen som har målt dybden, og det er ingen som vet hva som befinner seg nede på bunnen, forteller Markus. Han føler åpenbart en dragning mot dypet, hopper ut og blir borte lenge. Dette dypdykket foregriper det som seinere skjer. Symbolikken er kanskje overtydelig, men den fungerer, og Mattson lar den utspilles i flere registre.

Stillest vann har som kjent dypest bunn, og det er Markus' stadig mer iørefallende taushet som i starten opptar Alma mest. Det er «gåten» Markus det dreier seg om. Så vris oppmerksomheten mot hele forholdet deres for til slutt å ende som en graving i eget sinn. Gradvis blir leserne klar over at tausheten ikke bare er et karaktertrekk, men at den også har sin årsak i handlinger som Alma har begått. Når det lettes på lokket, blir trykket sterkere. Avsløringen av tidligere handlinger utløser nye og stadig mer desperate handlinger. Slik kommer romanen etter hvert til mest av alt å handle om en kvinne som har levd i et samliv hvor hun ubevisst (?) har undertrykt viktige deler av sitt driftsliv.

Uttrykksfullt språk

Etappene i og det endelige sluttresultatet av denne ransakelses- og oppløsningsprosess skal det ties om her da disse er en viktig del av spenningsoppbyggingen. Dyktig gjennomført er det i alle fall, og dessuten formidlet i et enkelt, flytende, men særdeles uttrykksfullt språk som nærmer seg det lytefrie.

Ikke minst lar man seg imponere av den måten forfatteren utnytter de dagligdagse hendelsene på, ikke bare som hverdagsmarkører i en situasjon mettet med spenning og tragedie - livet må jo gå videre - men som bærere av mening og stedvis også av et symbolsk innhold, som ikke bare overleirer, men peker inn mot blindpunktene i det mørke dyp som teksten kaster sine loddliner ned i.

«I mørket» vitner om et klarsyn som evner å gjennomskue mudderet i et parforhold, og en isnende vilje til å forstå og forklare reaksjonene både til mannen og kvinnen i et samliv som er frosset til. Isen bærer i Mattsons roman, og vi må håpe at den ikke drukner i bølgene av den oppmerksomhet som nok vil bli mange av de «tunge» navn til del i høstens bokflom. Med «I mørket» melder Mattson seg på som kandidat til det litterære establishment. Romanen likner et gjennombrudd, og jeg håper, ja, føler meg viss på at hun har mer på lager.