Blind Archery Club

Helgardert popplate.

CD: Velspilt og velinnspilt. Fine singler. Rockettothesky på gjestevokal. Blind Archery Club gjør mye riktig. Vi fornemmer gullplate og grønne popskoger - en gang, der framme et sted. Før vi kommer dit, bør Blind Archery Club finne en tydeligere identitet. «Where The Streets Have No Name»-naskende «Off The Deep End» er eksempel på den storslagne U2-pakka, som de også gir sine Coldplay- og Keane-spinn. Vi hører en småhes Ryan Adams-tone og en sympatisk The Thrills-aktig solskinnpop-med-banjo-greie. «Loveleen» kunne, av alle ting, vært en løfterik Kurt Nilsen-single. Og hvorfor sause strykere oppi alt dette? Plata høres ut som en helgardering, med sikker, men lav gevinst. Utydelighet kan langt på vei oppveies av eksentrisme og ekstreme kvaliteter, BAC svømmer i stedet midtstrøms med hjertet godt innenfor, heller enn utenpå, countryskjortene sine.

NORWEGIAN WOOD: Blind Archery Club, her på NOrwegian Wood i 2005. Foto: Eirik Helland Urke
NORWEGIAN WOOD: Blind Archery Club, her på NOrwegian Wood i 2005. Foto: Eirik Helland Urke Vis mer