ANNE B. RAGDE: «Jeg skal gjøre deg så lykkelig» byr på forfatterens sedvanlige fortellerkraft, og den skal være ganske gretten som ikke lar seg imponere av Ragdes evne til raskt å blåse liv i hver av leilighetene for leseren, som et lys som tennes i rom etter rom oppover blokka. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
ANNE B. RAGDE: «Jeg skal gjøre deg så lykkelig» byr på forfatterens sedvanlige fortellerkraft, og den skal være ganske gretten som ikke lar seg imponere av Ragdes evne til raskt å blåse liv i hver av leilighetene for leseren, som et lys som tennes i rom etter rom oppover blokka. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Blind lykke i lavblokka

Anne B. Ragde leker med sekstitallsdokker i sin siste bok. Stilsikkert melodrama, selvgodt tidsbilde, mener Dagbladets anmelder.

ANMELDELSE: Bare innrøm det: Alle kan like et skikkelig fint dokkehus. Jeg husker en kamerat av meg pleide
å ha et ekstra fint et stående på rommet. Det var et sånt hus som kunne åpnes på midten og foldes helt ut, som ei bok - det var bare
å løsne en liten haspe ved splitten og dra delene fra hverandre. Så mye var fascinerende ved det huset: at alt var så smått selvfølgelig, at vi ble så store når vi så på det, følelsen av å få avduket en slags hemmelighet når huset åpnet seg, og innsida plutselig ble til utside. Samt det litt skummelt fremmedgjørende ved det hele: Idet eneboligen ble brettet ut og skåret tvers gjennom, var den ikke lenger bare et hus, men en liten maskin, en teknisk innretning for hverdag hvor dokkefamilien i plast fornøyd og intetanende inntok sine plasser i motorens mange rom og kamre. Akkurat slik vi selv gjorde, hjemme hos oss — akkurat slik vi selv ville ha sett ut, hvis noen hadde løsnet haspen og brettet delene av huset fra hverandre på midten, for å betrakte oss i ro og fred.

MED SIN SISTE BOK, «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», har Anne B. Ragde basert en hel roman på dokkehusets fascinasjon. Vi skriver april 1965, kveldssola skinner over det norske sosialdemokratiet, og forfatteren har forsiktig fjernet en vegg på en av de flunkende nybygde blokkene i borettslaget Ungdommens Egen Heim litt utenfor Trondheim, slik at vi kan se hva som utspiller seg på innsida. Inn den lille gangen på bakkeplan, forbi den store barnevogna som de nybakte foreldrene i første insisterer å parkere i fellesområdet, opp den geskjeftige fru Åsens salmiakkduftende trapper, forbi Rudolfs i andre med den kvisete sønnen som hører på høy musikk, videre opp i tredje forbi Berg og Salvesens, se der sitter jo herr Salvesen selv så pent inne på stua si og bygger miniatyrskip, se så ufattelig smått alt blir sånn på avstand, og så livaktig, se den lille jenta som sitter i trappa opp til fjerde, ser ikke hun litt trist ut?

DRABANTBYEN ER et klassisk sted i norsk romanlitteratur, for lengst utropt til emblem for den norske moderniseringen. I første del av Dag Solstads krigstrilogi, «Svik. Førkrigsår» fra 1977, flytter ekteparet Johansen fra Grünerløkka til den nybygde Sinsenbyen rett før krigen, og på badet står vannklosettet og minner «om en svane, ja akkurat om en svane, en smekker svane». I Roy Jacobsens sosialdemokratiske helteepos «Seierherrene» (1990) er det blokkene på Årvoll som feires; i Tove Nilsens «Skyskraperengler» (1982) blir høyhusene på Bøler til en vill skog for barna som vokser opp der. Mens Romsås og Rykkinn er postmoderne gåter eller mareritt i Solstads «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» (1984) og Nikolaj Frobenius' «Teori og praksis» (2004).

NÅ ER DET ALTSÅ Anne B. Ragdes tur. «Jeg skal gjøre deg så lykkelig» byr på forfatterens sedvanlige fortellerkraft, og den skal være ganske gretten som ikke lar seg imponere av Ragdes evne til raskt å blåse liv i hver av leilighetene for leseren, som et lys som tennes i rom etter rom oppover blokka. Resultatet er en håndfast form for folkelivsskildring. Mange av motivene fra tidligere norske drabantbybøker går igjen. Samtidig er det kommet til noe nytt: en estetisering av selve det sekstitallsaktige, av lavblokkas nostalgiske og pyntelige modernitet. Damene går rundt på kjøkkenene sine med pepitarutete forklær og blussende røde hender etter grønnsåpevannet. På radioen høres lyden av Kjell Thue og Rolf Kirkvaag. Det røykes ustanselig, spises blodpudding og kålruletter, mennene fordriver kveldene med middagslur og Dagsrevyen og fåfengte drømmer om et ligg med kona. Gamle merkenavn flyter ustanselig rundt i teksten, som om sekstitallets reklamebransje endelig har fått fart på den forsinkede produktplasseringen: Pep og Globoid, Yaxa og Sunda, Aschehougs konversasjonsleksikon, Toro posesupper, Sana-sol og Illustrert.

«Jeg skal gjøre deg så lykkelig» likner slik sett mindre på mange av ettertidas drabantbyskildringer, og mer på lavblokklassikeren framfor noen annen i datidas norske litteratur: Eva Ramms bestselger «Støv på hjernen» fra 1958, som siden ble filmatisert med stor suksess. Det er den samme begeistringen for overflaten, de samme tydelige karakterene, det samme lukkede universet rammet inn av oppgangens identiske dører. Og det samme gjennomført ironiske blikket på drabantbylivet. Selv om Ramms ironi er gjennomført komisk, der Ragde vil være tragisk. Følelsen av lurende katastrofe er overtydelig i «Jeg skal gjøre deg så lykkelig» — og det lenge før borettslaget mot slutten av romanen oppdager at det yrer av rotter i bakken under blokka.

HVER PÅ SITT VIS er mange av karakterene i «Jeg skal gjøre deg så lykkelig» på vei mot undergangen. Det er ikke galt i seg selv: slik blir det godt melodrama av. Verre er det at problemene personene bærer — enten det er kommunikasjonssvikt, ensomhet, utslitthet eller svangerskapsdepresjon — så konsekvent gjøres til et symptom på tida de lever i, som om følelsesmessig umodenhet var et slags kjennetegn på etterkrigsårene, en sekstitallsmerkevare like gjenkjennelig for oss i dag som Blenda eller Blue Master.

DET ER VANSKELIG å lese «Jeg vil gjøre deg så lykkelig» uten å tenke på «Mad Men». I dag drømmer alle om å røyke som Don Draper, samtidig som vi skutter oss over stivnede kjønnsrollemønstre. Uansett hvor imponerende den måtte være, spiller serien direkte på en blanding av nostalgisk begjær og bedrevitende etterpåklokskap som vanskelig kan kalles annet enn hyklersk. Det er den samme dynamikken Anne B. Ragde tar utgangspunkt i med «Jeg vil gjøre deg så lykkelig». I norsk sammenheng får den ekstra assosiasjonskraft: Tida før 1968 er sosialdemokratiets tid, optimismens tid, tida for dugnad, samhold og oversiktlige kulturelle fellesskap. Samtidig er det ei tid vi i stigende grad liker å tenke på som naiv, uten innsikt i egne indre konflikter.

SOM FORFATTER er Anne B. Ragde eksepsjonelt god til å skildre hverdagslivets gjøremål, deres hypnotiske poesi. I denne romanen er det vaskingen som fyller teksten, det flyter grått skum på toppen av husmødrenes bøtter, det damper klamt av vannet, kluter vris opp så hardt at svir i fingrene. Kvinnene i oppgangen karakteriseres alle indirekte gjennom husarbeidet sitt, på samme måte som mennene skildres gjennom sine hobbyer. Ingen av dem diskuterer, ingen av dem brenner for noe, ingen av dem er eksplisitt uenige om noe som helst som ikke er privat. Det er altså ikke rart at blokka i «Jeg vil gjøre deg så lykkelig» føles som et dokkehus: Ingen av skikkelsene i boka gis evnen til å kunne se selv utenfra, reflektere over egne livsbetingelser. Det er det bare vi som sitter utenfor huset som får lov til. Når jeg er ferdig å lese, er det liksom litt vanskelig å ta inn latteren som møtte «Med støv på hjernen» rundt om på norske kinoer i 1959. Uansett hvor dårlig det stemmer med våre forestillinger, kunne de små plastdokkene altså le av seg selv. Det kjennes nesten litt ubehagelig. La oss bare håpe de ikke ler av oss.

Trygve Riiser Gundersen er litteraturviter og bokanmelder i Dagbladet.