GLEMMER PSYKEN: Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen synes å glemme at han også er helsedirektør for psykisk helse, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: Berit Roald / Scanpix
GLEMMER PSYKEN: Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen synes å glemme at han også er helsedirektør for psykisk helse, skriver artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Blind på symptomer

Ved å forenkle overvekt til et diett- og trimproblem, overser vi hva barnet forsøker å si om sitt liv.

Vi har nådd et lavmål i forståelsen av fysiske plager og psykologi når barn får skåret bort 90 prosent av magesekken. Det ble klart etter programmene Puls og Debatten på NRK forrige uke, der overvekt var tema. Fraværet av stemmer med en psykologisk fagtilnærming var påfallende. Bortsett fra Eli Ryggs hederlige unntak var debattantene på NRK opptatt av om livsstil og fysikk.

Helsedirektør Bjørn Inge Larsen var en av dem. Selv da han snakket om forebygging, snakket han bare om somatikk. Han synes å glemme at han også er helsedirektør for psykisk helse. Han uttalte nylig at helsevesenet nå må satse mer på somatikk enn på psykisk helse, blant annet på grunn av en kraftig økning i forekomsten av diabetes II.

Det helsedirektøren og kirurgene glemmer, er at sykelig overvekt og diabetes II er sluttproduktet av det levde livet fram til diagnosen stilles. Veien fram til sykelig overvekt eller diabetes har ofte gått uten tiltak, både utenfor og innenfor behandlingsapparatet. Og svært mange av disse tapte mulighetene handler om det mentale i folks liv.

Vi har mye kunnskap om hvor lang vei det er fra informasjon til holdnings- og atferdsendring, og om hvordan mennesker treffer valg i sine liv. Vi vet mye om hvordan barn kan bli symptombærere for hele familiers relasjonelle, emosjonelle eller fysiske problemer, og om at mat ofte er et redskap for å regulere egne følelser. Men myndighetene tar ikke konsekvensen av vår kunnskap. For helsedirektøren og andre med definisjonsmakt er det piller og kniv som er løsningen.

Det paradoksale er at i den andre enden av skalaen, hos dem som diagnostiseres med anoreksi, er det enighet om at psykologisk forståelse er avgjørende, og psykologisk behandling riktig. Den somatiske tilstanden skal selvsagt også behandles, for å redde liv. Men da er vi opptatt av årsakene til plagene - ikke symptomene.

Ved å forenkle overvekt til et diett- og trimproblem, overser vi hva barnet forsøker å si om sitt liv. Og vi signaliserer tydelig at «vi hører deg ikke, vi ser deg ikke». I så fall er inngrep som fjerner 90 prosent av magesekken både et fysisk og et psykisk overgrep mot barn.

Vi må tenke nytt. At helsedirektøren ikke gjør det er nedslående. Det vil bli dyrt og det er farlig.