Blinde for kritikken

DEBATT: Terje Tvedt om NRKs svar om TV-aksjonene.

Min artikkel «Speilbildenes speilbilde» i Samtiden, som Dagbladet trykket er kortversjon av 1/12, er opptatt av hvordan mediene de siste tiårene har dekket norsk utviklingshjelp og fredspolitikk. Det er et sentralt idéhistorisk spørsmål på grunn av at flere regjeringer har hatt ambisjoner om at Norge skal være en humanitær stormakt og har omtalt Norge som verdensmester i bistand. Artikkelen plasserer og analyserer NRKs TV-aksjon innenfor en slik større samtidshistorisk og mediehistorisk sammenheng. Den er overhodet ikke et «frontalangrep» på NRK, men tar opp TV-aksjonen på grunn av rollen som nasjonalt ritual, som produsent av verdensbilder og selvbilder, og som skoledannende for norsk journalistikk når det gjelder norsk utviklings- og nødhjelpspolitikk. De fleste, inkludert kringkastingssjef Bjerkaas, er, etter at artikkelen ble publisert, enige i at TV-aksjonene i sin nåværende form ikke bør fortsette.

Les Tvedts første innlegg i debatten her.

Her vil jeg imidlertid kommentere to innlegg i Dagbladet som hver på sin originale måte bekrefter analysen av journalistikkens sammenbrudd. Det ene er av Dagsrevy-anker Christian Borch og det andre av Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund hvis formål er å «fremme den etiske standard, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier».

Men først: Ingen har bestridt artikkelens fakta: journalistenes lønn og reiser i forbindelse med TV-aksjonene betales av organisasjonen og innsamlingen - uten at seerne er blitt informert; organisasjonene oppfatter NRKs journalistikk som reklame for organisasjonene og deres prosjekter; og mediebedriften NRK har omdannet seg selv til en bistandsorganisasjon; NRK har gjort seg seg selv ansvarlig for bruken av mange hundre millioner kroner, i tusenvis av prosjekter i rundt 100 land. Mens NRKs programledere har insistert på at pengene kommer fram, har NRK ingen mulighet til å vite om det de sier er sant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NRK har følgelig plassert seg i en posisjon hvor de har politiske, økonomiske og merkevarebyggende interesser av at bistand og fredspolitikk beskrives på en myteskapende måte, hvor organisasjonene skildres som nøytrale humanister og mottakerne som avhengig av norsk hjelp som alltid kommer fram til de fattigste. Uavhengig journalistikk som truer dette bildet av norsk utviklingshjelp vil derfor også true NRKs rykte som mediebedrift.

Christian Borchs innlegg er interessant som enda en kilde til TV-aksjonens form for journalistikk. Ikke akkurat elegant skriver han under overskriften «Tvedt skyter seg selv i foten», at jeg blåser i min «fordømmelses trompet», at jeg «setter mitt prosjekt på grunn fra første åretak» og at jeg drives av mine «fiendebilder» av norsk utviklingshjelp, etc. Det er altså jeg som er problemet. For med TV-aksjonene er alt ok: «Vi tok vår journalistiske integritet meget alvorlig i samtlige tilfeller», skriver han. Det er tre mulige fortolkninger av et slikt utsagn. Jeg velger den som tror ham på hans ord. Han ser rett og slett ikke problemet. Men: Hvordan er dette overhodet mulig?

Et intervju, som Borch ga noen uker tidligere, gir svar. Til nrk.no den 18/10 sa han: «De frivillige organisasjonene spiller en viktigere og viktigere rolle i en tid hvor nasjonalstaten er på vei ut… Dette er en kunnskap man kan ha som teoretisk erkjennelse i hodet, men å oppleve det når du går inn i detaljene i det disse organisasjonene arbeider med, og går ut i felten sammen med dem, det er noe annet… Dette overnasjonale representerer menneskelige verdier som overgår både det politiske og nasjonalstaten. Derfor tror jeg de frivillige organisasjoner er vårt håp». (Mine uthevninger).

Omtrent samtidig med at Borch ga sitt intervju til nrk.no beklaget Kringskastingssjefen at en NRK-journalist for omtrent 40 år siden hadde skrevet et brev hvor han viste sin støtte til Arbeiderpartiet. Det var et alvorlig brudd på kravet om journalistisk nøytralitet og integritet, sa han, og hevdet at tilsvarende ikke kan skje i dag. Men høsten 2008 kan Borch og nrk.no gi en fullstendig ukritisk hyllest av organisasjonene; fordi de «overgår det politiske» og er, sier Borch på vegne av menneskeheten øyensynlig, «vårt håp». Jeg kan ikke her bruke plass på Borchs spesielle analyse av verden, fordi det sentrale i denne sammenheng er at han fullstendig avviser hva alle nå vet; bistandsorganisasjonene er blitt mer og mer opptatt av å spille politiske roller, at de stort sett er marginale i utviklingsprosesser og at det å skape utvikling er mye mer komplekst enn bistandsaktørene hittil har innsett.

KRITISERES: Terje Tvedts kritikk av TV-aksjonen har skapt mye debatt. Her er dronning Sonja og programleder Dan Børge Akerø i studio under TV-aksjonen Sammen for barn i 2007. Foto: SCANPIX
KRITISERES: Terje Tvedts kritikk av TV-aksjonen har skapt mye debatt. Her er dronning Sonja og programleder Dan Børge Akerø i studio under TV-aksjonen Sammen for barn i 2007. Foto: SCANPIX Vis mer

I stedet driver han reklame for de organisasjonene som har vært med å finansiere hans reiser for å se dem i felt. Tror noen at en journalist, som på denne måten aktivt bruker seg selv for å overbevise folk om at de må gi penger til bistandsorganisasjonene, kan produsere uavhengig journalistikk om Norges rolle som humanitær makt og bistandsaktør? Også siden han er ute av stand til å forstå hva jeg skriver, fordi han oppfatter mine analyser av norsk bistand som bistandsfiendtlige. Han må ha glemt journalistikkens opprinnelige begrunnelse; ethvert felt i samfunnet krever kritikk for å fungere optimalt, og at det er forskjell på å beskrive hvordan et system fungerer og å avvise systemets ideelle målsetting. Å lese Borchs svar i Dagbladet og intervjuet til NRK.no er å få ny innsikt i hvor dypt journalistikkens fall er på dette politikkfeltet.

Per Edgar Kokkvold sa da artikkelen kom:

«Jeg tror folk flest synes at det er greit at journalister, som daglig står for så mye jævelskap, for en gangs skyld gjør noe samfunnsnyttig.» (2/12)

Generalsekretær Kokkvold aksepterte altså at journalistikkens etiske retningslinjer blir brutt når det gjelder innsamlingsaksjonen, siden det - ifølge ham selv - skjer i «den gode saks tjeneste». Vanlig journalistisk etikk kan altså, ifølge pressens etikkvokter, tilsidesettes når journalister mobiliserer nasjonen til å utvikle verden, beskriver afrikanere som mottar hjelp, og skildrer hva nordmenn kan utrette.

Kokkvold gjorde spørsmålet om pressetikk til et sekundært spørsmål, fordi, som han sa, NRKs innsamlinger er «samfunnsnyttig». Men hvordan kan han vite det, når ingen andre kan vite det. Er det på kveldstid - og i hemmelighet - han har gjort sine omfattende undersøkelser? Kokkvolds utsagn kan ikke tolkes på annen måte enn at også han har abdisert overfor Godhetsregimets retorikk. Hans oppgave er jo å «fremme den etiske standard, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier». Men det gjelder altså ikke her, til tross for at nettopp dette er journalistikk med stor betydning for norske verdensbilder og selvbilder i globaliseringens tidsalder.

Kokkvold skriver en kommentar den 11/12 hvor han distanserer seg noe fra uttalelsen ovenfor; NRK gjør nå «klokt i å vurdere hele konseptet med sikte på en fundamental endring». Hans argument er imidlertid ikke prinsipielt, men gallupbasert. Han avviser å kalle TV-aksjonene journalistikkens sammenbrudd, fordi NRK-journalister ikke er «uten troverdighet fordi de har opptrådt som programledere under slike innsamlinger». På hvilke andre områder av journalistikken avgjøres brudd på pressetikken av hva folk synes?

Poenget er jo nettopp at når det gjelder journalistikk om utviklingshjelp og fredspolitikk, er det et historisk faktum at det har vært mulig å bryte med helt fundamentale pressetiske regler og likevel bevare troverdighet som journalist. Journalisten kan operere som en betalt propagandist for eksterne interesser, samtidig som journalisten har bevart sin troverdighet som nyhetsjournalist om Norges rolle i verden. En viktig grunn til denne bisarre situasjonen er ikke minst at pressens egne faglige organ - etter 34 år - aldri har sett eller påtalt bruddene på pressens etiske regler i forbindelse med TV-aksjonen.

Les også:

Blinde for kritikken

Christian Borch: - Tvedt skyter seg selv i foten
Petter Nome: - Forunderlig hvordan kritikken blir avvist