Blindern Studenterhjem 75 år

«Studenthjemmets historie speiler viktige trekk ved landets universitets- og samfunnsliv gjennom 75 år.»

Den 1. august er det 75 år siden den første studenten, Otter Boberg, flyttet inn på Blindern Studenterhjem. Jubileet markerer en begivenhet i norsk universitetshistorie. Studenthjemmets historie speiler viktige trekk ved landets universitets- og samfunnsliv gjennom 75 år.

Opprinnelsen til Blindern Studenterhjem finnes i skyggene av første verdenskrig. Det var en kvinne, Alette Schreiner, som var initiativtakeren. Hun har fortalt at det var de mange «løse pengene» under verdenskrigen som dannet bakgrunnen for initiativet. Schreiner mente at noen av dem burde brukes til et «hjem» for mannlige studenter i Oslo. De første bidragsyterne var da også skipsredere som hadde høstet betydelig fortjeneste på verdenshavene i ly av norsk nøytralitet. Schreiner igangsatte en arbeidsgruppe i 1917, og i mai 1918 kom et opprop for å bygge et studenthjem på Blindern. I alt ble det samlet inn ca. 1,8 millioner kroner, inkludert betydelige bidrag fra staten og Oslo kommune. Arbeidet med studenthjemmet begynte i 1922, men det sto først ferdig i 1926. De første studentene flyttet likevel inn høsten 1925.

Sterke drivkrefter har gjennom årene arbeidet for Blindern Studenterhjem, eller Bruket som det kalles, men det har også eksistert betydelige motkrefter. Den første tiden spilte initiativtakerne en viktig rolle, men den viktigste drivkraften gjennom de 75 årene har utvilsomt vært beboerene og ikke minst gamle beboere, såkalte GBere. GB-ere ble tidlig sentrale i den interne organisasjonen, og dessuten har mange virket som lobbyister overfor politikere og andre maktpersoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men la oss raskt gå over til motkreftene da disse på mange måter forteller mer om studenthjemmet i en samfunnskontekst. I mellomkrigstiden ble det utsatt for kraftig kritikk. Høye pensjonspriser var det sentrale ankepunktet. I utgangspunktet var Bruket bygget som et hjem for alle, «enten deres kaar var slik eller slik» som Alette Schreiner formulerte det i 1927. Imidlertid hadde utgiftene ved byggingen sprengt alle rammer, og driften startet derfor med en stor gjeld som medførte at pensjonsprisen ble ca. 2,5 ganger den planlagte. Dagen etter innvielsesfesten 5. september 1926 angrep Pueblo studenthjemmet i herværende avis (Dagbladet). Det ble kalt «Studenter-paladset» og forfatteren erklærte at: «Pensjonsprisene på dette hjem som har kostet stat og kommune hundretusener, er så høi at ikke en eneste fattig student har råd til å bo der.» Pensjonsprisene bekymret også studenthjemmets ledelse. I 1938 beklaget husfar Sigmund Mowinkel at studenthjemmet ikke «er blitt et billig hjem», og han ønsket at «vi alle sammen [må] samarbeide om å få det ned i pris snarest mulig». Ledelsen arbeidet med å nedbetale gjelden og det ga resultater: Etter krigen har pensjonsprisen ligget på et mer moderat nivå. I forhold til dagens Oslo-priser er student-hjemmet faktisk et billig sted å bo, ca. 3600 kroner betaler studentene for kost og losji.

Få dager etter invasjonen i 1940 krevde tyskerene å overta vestfløyen og i løpet av mai flyttet Gestapo inn på Bruket. Alt tyder på at det hersket en «isfront» mellom tyskerne og nordmennene. De spiste samtidig, men satt adskilt og oppholdsrommet ble delt med en skillevegg. Blant studentene ble det organisert illegale grupper og i kjelleren til husfarboligen redigerte Jan Jansen motstandsavisa Bulletinen. Våren 1942 ble imidlertid situasjonen uholdbar: De ansatte sa opp, og studentene flyttet ut. Tyskerenes opphold på Blindern varte ut krigen og medførte betydelig slitasje på anlegget.

Den store trusselen i etterkrigstiden var ekspropriasjonsspøkelset. Utbyggingen av universitetet på Blindern startet på 30-tallet, men det var i etterkrigstiden arbeidet skjøt fart. Plassbehovet var stort, og gjennom flere tiår presset staten på for å overta større eller mindre deler av eiendommen. Et endelig vendepunkt i saken skjedde omsider i 1976 da staten ga studenthjemmet et større beløp til modernisering av bygningene, og med dette markerte vilje til å satse videre på studenthjemmet.

Om det fantes ytre trusler mot studenthjemmet, så kom likevel den største innenfra, fra Brukets egne strukturer. Serveringspiker i matsalen og ryddepiker som vasket studentenes rom hørte kanskje med i et studenthjem anno 1925, men ikke 50 år senere. Den gamle strukturen var i ferd med å ødelegge økonomien. Omkring 1970 arbeidet derfor flere interne utvalg med å rasjonalisere driften, noe som medførte viktigere driftsendringer på begynnelsen av 70-tallet. Resultatet ble at serveringspikene forsvant, studentene måtte vaske sine egne rom og de ble pålagt dugnadsplikt.

Vi har sett på noen rammer for driften av studenthjemmet. La oss nå trekke frem det indre miljøet ved studenthjemmet. I mellomkrigstiden var studenthjemmet et sted for «de få», men i etterkrigstiden ble gradvis nye sosiale grupper representert blant beboerene. Både det at studentmassen generelt fikk mer ulik bakgrunn og en relativ reduksjon av pensjonsprisen medvirket til denne utviklingen. I 1975 ble det også vedtatt å åpne Bruket for kvinner. Likevel opererte studenthjemmet lenge med uformelle fortrinn ved inntak og da særlig i form av familiære bånd. I 1975 erklærte daværende husfar Anders Helseth på spørsmål om sønner av tidligere beboere fortsatt ble foretrukket at «denne tidligere uskrevne regel er helt satt ut av kraft». Uttalelsen innebar nok en liten overdrivelse, men markerte en viktig holdningsendring.

I 1926 skrev Pueblo om «Blindern konservative studenterhjem». Politisk har studenthjemmet alltid hatt en konservativ slagside som trolig har blitt forsterket av far- sønn-tendensen. Et uttrykk for slagsiden finner vi høsten 1967 da tre beboere ble med i et konservativt styre i Studentersamfundet. De konservative slo så vidt et «rødt» alternativ ved hjelp av busser som hentet blinderngutter til stemmeurnene. Fra 70-tallet og utover har imidlertid den politiske konformiteten minket.

Et iøynefallende trekk ved miljøet på Bruket er en spenning mellom tradisjon og fornyelse. Et sted som Blindern Studenterhjem synes å ha et behov for å konstruere sine egne tradisjoner som på sitt vis er med på å opprette og opprettholde forestillingen om fellesskap. Det har sine positive sider, men tradisjoner har også et janusansikt der baksiden består i at man stivner fast i foreldete former og væremåter.

Det gikk ikke mange årene etter åpningen før tradisjoner begynte å feste seg. Det ble etablert en orden, i akademisk tradisjon med et dyr som sin høye beskytter: Hans Majestet den Blinde Bukk. Blindernball ble et begrep også utenfor Bruket. Den viktigste tradisjonen var likevel Revyen som første gang ble arrangert i 1932. Dette var vel og bra, men tradisjonenes janusansikt har også vist seg ved Bruket. Mest opprivende var konfliktene på slutten av 60-tallet, samtidig med den generelle politiske radikaliseringen i studentmiljøet. En søndag høsten 1969 stilte en beboer til søndagsmiddag uten slips og han nektet å forlate spisesalen selv etter gjentatte oppfordringer fra Brukets «ledende kretser». Saken medførte en heftig debatt. Samtidig ble andre foreldete tradisjoner kritisert. Studenthjemmet gjennomgikk en større «miljødebatt», noen har kalt det en «miljøkrise». I jubileumsboka fra 1975 hevder Terje Spurkland at mange beboere så «røde spøkelser for høylys dag» og derfor også avviste konstruktive forslag til forbedringer. Han oppsummerer følgene: «Disse holdninger førte selvsagt til at vi viste flere positive krefter fra oss.» Mange var misfornøyd, noen flyttet og den gjennomsnittlige botiden sank.

På Bruket refereres det ofte med romantisk patos til at «blindernånden» bør besjele beboerene. Dersom vi skal trekke en lærdom ut av studenthjemmets historie, må det være at en skal være forsiktig med å la «ånder» av ulike slag bestemme for mye. Man må stille seg dynamisk i forhold til tiden man lever i. Dermed ikke sagt at enkelte tradisjoner og strukturer kan være bra, men når deres tid er omme bør de få dø en stille død og eventuelt erstattes av nye.