Blindhet og innsikt

Ambisiøs og merkelig bok der Sandemose blir anmeldernes anmelder.

BOK: Ikke et vondt ord om pamfletten. Det er en sjanger vårt harmoniske fedreland godt kunne stelle bedre med. Og Jørgen Sandemose bør innledningsvis ha takk fordi han kombinerer fandenivoldsk polemikk med filosofiske resonnementer.

Samtidig er «Biografi og metode» en av de merkeligste bøker jeg har lest på lenge. Fordi tekstens ambisiøse tankebygninger motiveres av et helt særskilt anliggende: Å forsvare at Sandemose har skrevet en sann og objektiv biografi om sin far.

Kritikk av kritikk

Bokas utgangspunkt er mottakelsen av Sandemoses biografi om Sandemose, «Flyktningen» (2004). Denne faderbiografien fikk atskillige lunkne og kritiske anmeldelser. Eller, fra et annet perspektiv, altså forfatterens: den norske mottakelsen var noe nær unisont overflatisk. I «Biografi og metode» gjør Sandemose seg til anmeldernes anmelder. Og underveis går han også løs på en rekke av dem som har tangert det han, i samvittighetsfulle hermetegn, kaller den norske «biografidebatten».

Skulle han ønske det, burde Sandemose ha muligheter for ei framtid i vår skrantende norske utenrikstjeneste. I alle fall har jeg sjelden sett så mange pass påskrevet i løpet av så kort tid. To ulike og nokså vilkårlige eksempler: Hans Fredrik Dahl assosieres med en «fascistoid tenkning» og Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås bærer på «en ikke liten grad av selvhøytidelighet».

Personlig marxisme

Sandemoses teoretiske perspektiv kan synes både friskt og fremmed. Her spøker stadig begreper som «produksjonsmidler», «varebytte», «overbygning» og «borgerlighet». Og ut fra sitt marxistiske ståsted argumenterer han for muligheten til biografisk objektivitet, sannhet og helhet.

Sannhetsambisjonene er forfriskende, og få vil ha vondt av en påminnelse om betydningen av sosiale klasser. Kanskje ligger bokas mest interessante innspill likevel i problematiseringen av skillet mellom privat og offentlig. Mangt i Sandemoses diskusjon er diskutabelt, men man kan likevel ha sans for hans utfordring av privatlivets naturlighet.

Blinkskudd og bomskudd

Men alt dette brukes dessverre for å legitimere at forfatteren er en uhildet biograf.

Samtidig avviser Sandemose det vitenskapelige kravet til distanse, det er nemlig klassebasert. Mon tro om ikke konsekvensene av Sandemoses tenkning raskt kan komme til å minne om det han selv forbinder med postmodernisme.

Her er det både blinkskudd, bomskudd og utstrakt bruk av løskrutt.Men hva er bokas største svakhet?

«Biografi og metode» er dessverre både for grovkornet og for uinformert. Kritikken mot Atle Kittangs Hamsun-lesninger er for lengst framført, og det er, svært mildt sagt, overspent å knytte Kittang til en tendens til «å benekte eksistensen av nazister i det hele tatt» . Viktigere er det imidlertid at Sandemose, på tross av at bokas tittel nikker i retning Gadamer, åpenbart mangler interesse for tekst- og fortolkningsvitenskapene.

Og hvorfor velger nå Sandemose å hogge til mot Julia Kristeva og begrepet om intertekstualitet? Hvorfor tar han ikke heller Derrida og hans berømte og beryktede «Il n\'y a pas de hors-texte» («Det finnes ingen utside-tekst») fatt? Det ville vært atskillig mer interessant.

Imponerende intellekt

Men kanskje måtte Sandemose da anerkjenne at det ligger en innsikt i Derridas utsagn, uten at man dermed mener at det ikke finnes noe forhold mellom tekst og verden. Poenget er ikke at den virkelige verden ikke eksisterer, det handler om hvordan vi har tilgang til den. Samtidig befinner tekster seg i verden, de handler i verden, de er med på å forme våre oppfatninger av verden.

For øvrig har Sandemose liten sans for teksters mulige flerstemmigheter. Han ønsker seg «påvisninger av at tekstinnholdet svarer til det forfatteren faktisk forsøkte å oppnå på det personlige plan».

Sandemose lar sjelden en kritiker få siste ord. La meg benytte anledningen til å slå fast at jeg ofte imponeres av Sandemoses intellekt. Men hans motvilje mot et genuint møte med andre tankesystemer, sammen med en tilsynelatende blindhet overfor egen posisjon, reduserer skarpsyntheten. For å sitere den borgerlige biskop Lønning: under lesningen tar jeg stadig av meg hatten, for å riste på hodet.

I bokas siste essay er det som om Sandemose kommer hjem. Her omtaler han seg selv, biografen, konsekvent i tredjeperson entall, som Jørgen. Det er lekende og småmorsomt gjort.

Men samtidig stemmer det så altfor godt med biografens forsøk på å objektivere sin egen posisjon. Slik jeg leser Jørgen Sandemoses selvframstilling, synes det som om han, i egne øyne, var født til en eksistens i tredje person entall.

Da gjenstår det bare å bøye nakken, og løpe i dekning.