Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Blindspor i debatten

Fakta spiller ikke lenger noen rolle i prostitusjonsdebatten

SOM VANLIG

når kjønnshandel diskuteres er blindsporene mange, men tonen ambisiøs, og det er tydelig at det finnes et hierarki i talekoret. Den som er mest prostituert, har mest rett. Etter flere nedslag i den norske debatten har vi konstatert at det i enhver debatt dukker opp minst én representant fra hjelpeapparatet som med martyrens gravalvor avslører at «jeg ville, men fikk ikke ta med meg en prostituert kvinne». Alternativt står «en prostituert kvinne(/mann)» frem med selvsagte sannhetskrav og vitner om hvor feil et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester skulle være. Hvor interessant er en debatt som har tatt denne retningen?

Hva skal oppnås med den veiing av debattdeltakerne som PION, Bymisjonen, PRO-senteret m.fl. gir uttrykk for i sine iherdige rop etter personer med etiketten «prostituerte kvinner» og deres stemmer (hvordan vet man forresten hvilke erfaringer andre debattanter har?) Fem anonyme prostituerte skriver (27/11) «vi har over hundre års erfaring fra prostitusjon». Hvorfor tar ingen hensyn til forskningens kunnskap om kvinners muligheter til å tolke sine liv når de lever innenfor snevre rammer med minimale utfoldelsesmuligheter?

STRATEGIEN

fra hjelpeapparatets side fører tankene til sirkusarenaen - der man eksponerer sånne som forutsettes å representere det vi andre ikke «er» eller «vet». Grepet er bare ett av mange bevis på hvor firkantet man betrakter spørsmålet innenfor pro-falangen, og hvordan man helt atskiller kjønnshandelsens nærvær i vårt samfunn fra de kvinners - og menns - liv og erfaringer som ikke har bekjent seg som «sexarbeidere». Foruten denne oppdelingen i rettmessige og urettmessige debattanter preges spørsmålet av et annet besværlig trekk: Fakta har sluttet å spille noen som helst rolle, skrøner og politisk fargede påstander om «hvordan det er», regjererer.

Så nå er altså prostitusjonen i Sverige så stor, men så hemmelig at verken kriminalpolitiet eller sosialapparatet har klart å spore den opp! Spørsmålet blir da om vi under disse merkverdige omstendighetene kan gjøre annet enn å overlate analysene til de som har «hørt» og «sett» ettersom de selv «vet». Med tanke på den tyngde man forventes å gi «de prostituertes» beretninger er det vel de som er den naturlige endestasjonen for debatten i Norge?

Så til abortspørsmålet. I det tidligere nevnte eksamensarbeidet til Jenny Westerstrand (22/11) viser jeg hvordan lovstifting på flere områder (organhandel og diskrimineringsforbud) setter opp klare regler som skal beskytte den kjønnsløse kroppen, mens det internasjonalt og til og med i svensk rett har vist seg langt mer komplisert å forutsette samme beskyttelsesnivå for den kjønnende kroppen. Seksuell trakassering er ett eksempel. Ifølge definisjonen må den være både krenkende og uvelkommen for å være lovstridig. Når det dreier seg om trakassering på grunn av etnisk tilhørighet, funksjonshinder eller seksuell legning - dvs. trakassering som også rammer menn - sier derimot lovstifteren at det nærmest er støtende å forutsette at en krenkelse kan være velkommen. Altså er det tilstrekkelig med en krenkende atferd for å bli felt her.

Hvordan motiveres da selvmotsigelsen at en krenkelse kan være velkommen for en kvinne? Jo, med henvisning til kvinnens valgfrihet og rett til seksuell integritet, så klart. Hun må jo ha frihet til selv å bestemme i saken, heter det. At man finner tilsvarende sak støtende for kjønnsnøytral trakassering, er verdt å fundere over. Hva er det med kvinner og seksualitet som vender opp og ned på resonnementer om ansvar og frihet?

EN KONSEKVENS

av denne konstruksjonen er at den enkelte kvinne pålegges ansvar for selv å definere krenkelser som uvelkomne, kvinner forutsettes altså på individuelt nivå å ta ansvar for å synliggjøre urettferdigheter som henter næring fra en dypere kjønnskulturell sammenheng. Denne løsningen er ikke fremmed for vestlige lands rettssystemer.

Tvert imot avspeiler den et syn på kjønn som er kulturelt forankret: Kvinnen knyttes til ansvar, her for en ujevnbyrdig og maktskjev kjønnsrelasjon.

Og dette ansvar kan altså effektueres også ved at kvinner gis valgfrihet innenfor områder sterkt preget av en maktskjev kjønnsrelasjon.

Ser man saken slik, innser man at prostitusjon ikke er en periferivirksomhet, men en kulturell sentrumsforeteelse, der menns valgfrie ikke-reproduktive seksualitet blir til en rettighet, og hvor kvinnekjønn stadig finnes tilgjengelig, selv når kvinner i handelen går under og dør. Alt under flagg av at kvinner gis retten til sin egen kropp.

HVIS VI

skal ha en sjanse til å formulere teorier om samfunnet til gagn for kvinner i en verden der globale økonomiske krefter og økt migrasjon skaper en stadig mer hensynsløs utnytting av kvinnekroppen, må vi klare å se disse glidninger mellom beskyttelseshensyn og paternalisme, mellom frihet og ansvar. For kjønnsrelasjoner er liksom prostitusjon komplekse fenomener. Å blande inn motstanden mot abort i arbeidet mot prostitusjon er å gjøre seg blind for denne kompleksiteten. La oss derfor ikke glemme: Gjennom abortretten - en rettighet som er beskåret i de fleste land som har en blomstrende kjønnshandel, unntatt Holland - får kvinner en viktig mulighet til å velge på tvers av rådende kjønnsnormer. I prostitusjonen ser vi derimot disse normer oppstå og forsterkes. Men i den grad vi vil påstå at «frihet er frihet» uten å bry oss om hvordan grunnleggende maktskjevheter kan forsterkes av langtgående friheter eksempelvis i møtet mellom kommersialisme og kroppslighet, kommer ens resonnement til å aplauderes av de som er i full ferd med å bygge opp en industri omkring porno og prostitusjon i Europa. Vil Norge bidra til den utviklingen? Hvis ikke, anvend lovstifting som ett av flere midler til å frata menn retten til å kjøpe tilgang til kvinners kropper!

AVSLUTNINGSVIS

noterer vi også at flere debattanter i Dagbladet - Anonym prostituert 24/11, Frigstad 25/11 samt Stø & Angset 25/11 reduserer én av oss, Jenny Westerstrand, til null i debatten gjennom å bare tilskrive Eva Lundgren artikkelen som de har besvart. At man bare legger merke til norske stemmer - eller muligens professortittelen eller bildet av den norske skrekkvisjonen Lundgren - gir unektelig en skurrende klang til de høystemte rop om menneskesyn som eksempelvis Kirkens bymisjon anfører som grunn for sin stillingstaken til prostitusjon. Å overse en ukjent stemme illustrerer den kritikken vi leverte mot den norske debatten: Man har de argumenter man trenger og kjenner igjen. Resten later man som ikke finnes. På samme måte som man har de kvinner man behøver - et antall kvinner i kjønnshandelen - og noen andre tenker man ikke lytte til. Med den blikkhøyden er det lett å innse hvorfor man har kjørt seg fast i saken.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media