SONIC MIDDLE AGE: Thurston Moores midtlivskriseglass er åpenbart mer halvfullt enn halvtomt. På «The Best Day» har han med seg Sonic Youth-trommis Steve Shelley, My Bloody Valentine-bassist Debbie Googe (til venstre) og gitaristen James Sedwards. Foto: Matador / Playground Music
SONIC MIDDLE AGE: Thurston Moores midtlivskriseglass er åpenbart mer halvfullt enn halvtomt. På «The Best Day» har han med seg Sonic Youth-trommis Steve Shelley, My Bloody Valentine-bassist Debbie Googe (til venstre) og gitaristen James Sedwards. Foto: Matador / Playground MusicVis mer

Blindtester du denne, kan du lett tro det er Sonic Youth anno 2002

Thurston Moore er seg selv lik på første soloalbum etter skilsmissen.

ALBUM: Det første Thurston Moore-albumet etter skilsmissen fra Kim Gordon og påfølgende Sonic Youth-oppløsning er langt fra noe grublende, gråmelert «Blood On The Tracks»-øvelse.

Thurstons 50-årskrise byr åpenbart på mer halvfulle enn halvtomme glass.

«The Best Day»

Thurston Moore

4 1 6
Plateselskap:

Matador / Playground Music

Se alle anmeldelser

Musikalsk er det ikke den helt store nyhetsverdien å hente her: Steve Shelley putrer og slår med gjenkjennelig puls, Debbie Googe fra My Bloody Valentine fyller Gordons bassrolle mens den unnselige andregitaristen James Sedwards prøver så godt han kan å tette det uunngåelige savnet etter Lee Ranaldo.

Ved blindtesting vil likevel man i mange tilfeller kunne forveksle «The Best Day» med mye av Sonic Youths 2000-tallsproduksjon.

Blindtester du denne, kan du lett tro det er Sonic Youth anno 2002

De to lange, gitarharvende låtene som fyller opp de første tjue minuttene av albumet høres ut som de like gjerne kunne vært outtakes fra innspillingen av tolv år gamle «Murray Street». Åpningslåten «Speak To The Wild» er nærmest en tvilling av «Murray Street»-høydepunktet «Rain On Tin».

«Tape» (for så vidt å betrakte som et innlegg i formatdebatten om albumets død) og «Vocabularies» er to akustiske unntak som bygger broer over til Moores to seneste regulære soloalbum, «Trees Outside The Academy» og «Demolished Thoughts».

Forutsigelig og gjenkjennelig altså, uten at det nødvendigvis behøver å være negativt — for noen av oss er jo Thurston Moores karakteristiske gitarsound å betrakte som spa for ørene.