Blink-182

Blink, men ingen innertier.

CD: San Diego-punkerne er på hugget og byr her på en riktig så trivelig og iørefallende plate. Det dreier seg om høyoktanblanding av pop, rock, punk og en ørliten døsj numetal, med hovedvekt på pop'n'punk. Trioen overrasker ikke. Det er ikke så enkelt ti år etter at Green Day, Pennywise, NOFX, Offspring (og til en viss grad Blink-182 litt seinere) utforsket sjangeren og satte standard for hvordan dette virkelig kan låte.

På det selvtitulerte albumet «Blink-183» viser trioen en boblende entusiasme, låtene nærmest spretter av gårde med mange morsomme detaljer og innslag. Her kan vi finne lengre instrumentalpartier der bandet viser evne til å leke og improvisere innenfor ganske så gitte rammer. Melodiene er lettbeinte og tekstene passe rampete.

Dette er musikk laget for å underholde fjortiser til langt opp i tjueåra. En ypperlig måte å slå i hjel 53 minutter på.