I «Blinddøra» overgår han nemlig seg selv. De tre nye novellene er intet mindre enn sublim fortellerkunst.

40 år gammel flyttet Hans Herbjørnsrud hjem og tok over farsgarden i Heddal. Der falt han ned i sin egen barndom og kom opp igjen som forfatter. Som han selv uttrykker det, har han fra da av brukt røttene som vinger. Det gjør han også i sin nye bok. Som novellist er Herbjørnsrud noe helt for seg selv, ikke minst fordi han har et større register å spille på enn de fleste andre. Han taler ikke med én tunge, men skifter stilart og skrivemåte fra tekst til tekst - og behersker alle tilnærmelsesvis like godt. Selv i én og samme tekst kan han skiftevis anvende litterære grep som hører hjemme i svært ulike fortellertradisjoner. At han, som i en av novellene her, veksler mellom dansk (!), nynorsk og heddals-dialekt (og det ut fra noen helt bestemte estetiske intensjoner), er bare ett, i og for seg banalt, eksempel på denne vekslingen.

Herbjørnsrud er i det hele tatt en uhyre tradisjonsbevisst forfatter. Av holdning regner han seg for kulturradikaler, men som bonde lever han nærmere jorda og tettere på bygdekulturen enn gjennomsnittsradikaleren. Han er en framskrittsmann som kjenner fortidas betydning - både på godt og vondt, som vugge og som gufs. Som sin åndsfrende Vinje er han både bonde og bymann. Eller heddøl og europeer, for den saks skyld. En edelgran podet på furu. I sin nye bok opptrer han igjen som den litterære kameleonen og maskeringskunstneren han alltid har vært. Det kunne skrives side opp og side ned om hvordan de nye tekstene knytter an til tidlige tekster, men la oss nøye oss med to raske observasjoner før vi tar en like rask kikk på de tre foreliggende.