I «Blinddøra» overgår han nemlig seg selv. De tre nye novellene er intet mindre enn sublim fortellerkunst.

40 år gammel flyttet Hans Herbjørnsrud hjem og tok over farsgarden i Heddal. Der falt han ned i sin egen barndom og kom opp igjen som forfatter. Som han selv uttrykker det, har han fra da av brukt røttene som vinger. Det gjør han også i sin nye bok. Som novellist er Herbjørnsrud noe helt for seg selv, ikke minst fordi han har et større register å spille på enn de fleste andre. Han taler ikke med én tunge, men skifter stilart og skrivemåte fra tekst til tekst - og behersker alle tilnærmelsesvis like godt. Selv i én og samme tekst kan han skiftevis anvende litterære grep som hører hjemme i svært ulike fortellertradisjoner. At han, som i en av novellene her, veksler mellom dansk (!), nynorsk og heddals-dialekt (og det ut fra noen helt bestemte estetiske intensjoner), er bare ett, i og for seg banalt, eksempel på denne vekslingen.

Herbjørnsrud er i det hele tatt en uhyre tradisjonsbevisst forfatter. Av holdning regner han seg for kulturradikaler, men som bonde lever han nærmere jorda og tettere på bygdekulturen enn gjennomsnittsradikaleren. Han er en framskrittsmann som kjenner fortidas betydning - både på godt og vondt, som vugge og som gufs. Som sin åndsfrende Vinje er han både bonde og bymann. Eller heddøl og europeer, for den saks skyld. En edelgran podet på furu. I sin nye bok opptrer han igjen som den litterære kameleonen og maskeringskunstneren han alltid har vært. Det kunne skrives side opp og side ned om hvordan de nye tekstene knytter an til tidlige tekster, men la oss nøye oss med to raske observasjoner før vi tar en like rask kikk på de tre foreliggende.

Utkikkspost

For det første: Herbjørnsrud har nesten alltid brukt sin egen gard, landskapet rundt denne og lokalmiljøet i Heddal som ramme og utkikkspost. En person som med hensyn til visse ytre trekk likner forfatteren selv, har ofte stått i sentrum, noe som har fått enkelte kritikere til å tale om «fiksjonaliserte selvbiografier». Så også her, med unntak av det biografiske, som både her og der må tas med minst ti klyper salt. En forfatter og bonde på en gard i Heddal er den sentrale person i alle de tre novellene (kanskje med unntak av den siste, hvor han deler verdigheten med en annen, men hvor han samtidig qua forfatter opphøyes til en gud som skalter og valter med den annens skjebne). Men ikke bare bærer han ulike navn, på karakteristisk Herbjørnsrud-vis vinkles han også inn på ulikt vis. I den første er han jeg-forteller, i den andre er han beskrevet i 3. person, og i den siste fungerer han som mottaker av et brev fra en «fordums venn». Rollene og funksjonen i teksten som helhet skifter deretter.

Dobbeltspill

For det andre: Herbjørnsrud er en mester til å fortelle to historier (minst) på en gang: som en nåtids- og en fortidshistorie, som en historie om én person som speiler seg i historien om en annen og vice versa, eller som en fortelling om noen bestemte begivenheter som samtidig er en fortelling om hvordan disse begivenhetene skapes som fortelling eller omskrives og fordreies til fortelling av fortelleren som står bak og trekker i trådene. Metafiksjon, med andre ord, men oftest uten noe direkte illusjonsbrudd. På ulikt vis gjennomfører han dette «dobbeltspill» i de tre foreliggende tekster. På ett nivå er den første, tittelnovellen «Blinddøra», en klassisk grøsserhistorie om lønnganger som bærer på hemmeligheter om tragiske begivenheter i fordums tid. Og Herbjørnsrud forteller denne historien på eksemplarisk vis idet han løfter vekk flik for flik og til slutt lar sannheten om «blinddøra» tre fram i all sin nakne gru. Tre tidsplan veves inn i hverandre, den gang fortellerens bestefar var barn, den gang han selv var barn, og nåtidsplanet der han tilkaller en ung, kvinnelig låsesmed for å dirke opp døra (nøkkelen står på innsida!), men for all del: ikke for å lukke den opp! Som konkret symbol er «blinddøra» omtrent like komplekst som «vildanden» i Ibsens skuespill, og Herbjørnsruds «mørkeloft» like mangetydig. Det geniale ved denne teksten er imidlertid den måten han vrir historien på ved å koble blinddøra til en dikterproblematikk gjennom en underlig person, kalt Valund, og ikke minst gjennom introduksjonen av låsesmeden. Den midterste, «Avtrykk», er den «svakeste», om man kan tillate seg å bruke et så misvisende uttrykk i denne sammenhengen. Rett nok er den på sett og vis den mest fantasifulle og spektakulære, rent handlingsmessig sett, situert som den er i et spenningsfelt mellom den absolutte, gjennomlyste modernitet og rasjonalitet, symbolsk uttrykt gjennom et hus bare bestående av glass (!), og noen dulgte, irrasjonelle og arkaiske følelser, knyttet til den garden hovedpersonen bor på, og der han på forunderlig vis fanges i en felle. Men slutten er litt for «demonstrativ». Likevel tåler også denne novellen å bli gjenlest både en og fem ganger. Så endelig «Kai Sandemo». Kronen på verket. Rosinen i pølsa. Teksten er formet som et brev fra en museumsinspektør i Ribe - en nordmann som for årevis siden har «flyktet» hjemmefra etter å ha sittet i fengsel for mordbrann - til hans ungdoms onde ånd - som er forfatter! Det er en tekst som går i dialog med Sandemose, og sjelden er en litterær dialog gjennomført på så elegant vis som her, med et vell av åpne og fordekte allusjoner. En ting er navnene (i Danmark kaller brevskriveren seg Esben Nielsen) og gjentakelsene av en rekke motiver fra især «En flyktning krysser sitt spor» (Adamsens låve, den hellige sten, den steilende hingst, osv., osv.), men dette er i og for seg utenomverker. Viktigere er det dype tematiske slektskapet, knyttet til brodermordet, til lykkemann/niding-kontrasten, osv. I en middelmådig forfatters hender ville en slik brytekamp med Sandemose lett ha endt i katastrofe. Men på mirakuløst vis løfter Herbjørnsrud Sandemose inn i sin egen tekst, og gjør ham, og den, til noe helt nytt og for seg selv, ikke minst ved, som Sandemose, å bruke Moseboken som «intertekst» og ved å iscenesette på nytt de to motsatte rollene som Sandemose yndet å framstille seg selv i: som den underkuede morderen og flyktningen «Espen» og som den allmektige, mytomane forfatteren «Erling». Det er en novelle med en klassisk identitetstematikk, men ikke minst er det en novelle der dikteren holder dommedag over seg selv - der han framstår både som demon og demiurg, som Homo Sapiens og Homo Falsus. En mer intrikat og litterært gjennomført novelle skal du lete lenge etter. Herbjørnsruds nye noveller er fabelaktige i dobbelt forstand. Som anmelder bør man vokte seg for panegyrikk, klisjeer og utslitte metaforer. Men denne gang kan jeg ikke dy meg: «Herbjørnsrud har på nytt skutt blink!» «Tre innertiere!»