Blinkskudd fra Risa

Alt klaffer i første del av Stavanger-trilogien om tre generasjoner Kanne.

BOK: Stavanger 1889: Fotograf M. Kanne lener seg over rekka på dampskipet som nærmer seg byen. «Reise videre», råder maleren P.S. Krøyer.

Men danske M. Kanne trosser rådet, og går i land. Ved hjelp av enkefru Nærland, etablerer han seg som fotograf i byen.

Hommage til Rottem

Dette er begynnelsen på det som skal bli en trilogi over Stavanger-familien Kanne. En trilogi som skal strekke seg fra 1889 fram til vår tid. Til tross for at Krøyer har en snedig gjesteopptreden, er Kanne selv fiksjon. Noe som ikke er en selvfølge hos Risa, som tidligere har skrevet romaner over blant annet Sigbjørn Obstfelder, P.S. Krøyer og Casanova. Hans siste utgivelse før denne «Jeg går ikke ut lenger, jeg svever over byen» (2006), var en hommage til Dagbladets avdøde Øystein Rottem.

Snapshots

Med «M. Kanne & Søn», viser Risa at han også kan dikte egne personer. Denne boka er god. Den er riktignok ganske krevende å komme inn i. Risa har rendyrket en stil som kan minne om Thomas Bernhard uten at det blir påtrengende: En assosiativ ordstrøm uten avsnitt, men brutt opp av et utall komma. På sitt beste er det meditativ lesning.

Det første Kanne gjør i sitt virke, er å spikre opp et skilt med «Fotograf M. Kanne & Søn». Enkefru Nærland antyder indirekte at han verken har kone eller sønn; «han kommer, svarte fotograf Kanne, han kommer». Mer enn nærgående portretter, gir Risa korte riss – nærmest snapshots – av personer og begivenheter. Som det vakre torgmøte med Kannes framtidige hustru Sina fra Sola. Før Kanne i neste kapittel snubler i den geskjeftige jordmoren i påvente av en Søn. Også enkeltpersonene er skissert ved hjelp av detaljer. Liksom Kannes minne om sin far; «farens hånd på skrivebordet, fingrene som banket i bordplata, den store skinnende signetringen av gull».

Risa har rytme, sødme og blikk. Et «musikalsk» gjennomgangstema er skildringen av julaftenene med bergmanske dimensjoner: Den store familien som blir større for hvert år. Lukten av nystekt and og rødkål. Smaken av sherry. Risa er en utpreget visuell forfatter, i noe som også er en kunstnerbiografi. «Jeg maler, sa M. Kanne, med lyset.» Kanne vil bort fra døde kulisser, han eksperimenterer med lys og ren bakgrunn, og blir en kjent fotograf i Stavanger. Nyttårsaften 1900 står han på taket og fotograferer rakettene, fyrverkeriet og de nakne trærne.

T-ford og Titanic

Ved siden av Stavanger-historie og miljø; hav, himmel og Kiellands Garman og Worse, baker Risa inn verdenshistoriske begivenheter. Smått og stort: T-Ford og Titanic, verdenskrig og revolusjon: «Nå kommer krigen», sier M. Kanne når den tilknappede husholdersken kommer med kaffen, «jaha, sa frøken Joa og spurte: Var det noe mer?»

Luftferder

Det er ikke bare lykke i den etter hvert store familien. Skyttergravskrigen kommer indirekte til å ramme dem. «Han var død, lå der, tilsølt, i mudder, han lå der, i ingenmannsland, etter et slag, forlatt, bare enda en kropp i skitten uniform, uten hjelm».

Ellers er Risa, som vi så i boka om Rottem, opptatt av luftferder. Vi får høre om folkevandringen mot Hafrsfjord for å se den tyske zeppeliner 120 som hadde vært på bombetokt over England. Og om «baron von Richthofen, den røde baron, Tysklands uovervinnelige, pilot, han lekte seg over himmelen, og han lekte med engelskmennene».

Einar O. Risa har også bakt inn tre sider tettpakket med navn på ofre for spanskesyken under utbruddet i Stavanger 1818. Det er helt sikkert autentiske navn, i en roman som absolutt burde leses.