Blinkskudd

«Fotokopier» - John Bergers siste bok - foreligger nå på norsk, og med omslagsbilde av den franske kamerakunstneren Henri Cartier-Bresson. Dette klassiske blikkfanget har sin bestemte grunn, for møtet mellom forfatter og fotograf er et av bokas blinkskudd.

Mens den franske mesterfotografen siktet inn sine «avgjørende øyeblikk» med Leica-linsen, fokuserer og framkaller den kosmopolittiske briten portrettet av sin modell gjennom ordene. «Henfallenhet til iakttagelse,» leser Berger ut av Cartier-Bressons blottstilte blikk, og den verbale eksponeringen viser dem begge som sjeldent seende mennesker. Derfor kan også forfatteren bringe med seg noe av fotografens synsmåte ned i metroen etter endt dialog.

Dessverre blir det minneverdige møtet skjemmet av en unødvendig ripe i den norske utgaven, hvor George Braques navn står feilstavet. Det samme gjelder den tyske Documenta-byen Kassel i bokas første «fotokopi», og slikt slurv skjærer seg mot de finstilte formuleringene i Bergers billedskapende skrift. For øvrig virker det som om oversetter Knut Johansen har gjort et godt arbeid med den engelske teksten, som først ble publisert på tysk i den venstreliberale avisa Frankfurter Rundschau.

Berger - som nå er 70 år - lar oss se personer og situasjoner fra ulike steder i et Europa på slutten av et sekel, men øyeblikksbildene bringer også med seg glimt av det historiske drama som gjennomsyrer vårt århundre. Fem sider om den tidligere Stalin-fangen André - som i skrivende stund står i ferd med å tvangsflyttes fra et Le Corbusier-hus i Boulogne-Billancourt - fortetter et modernitetens skjebnedrama. På halve plassen gir Berger en anonym kvinne fra et pressefoto identitet, og rom til å reise seg fra den russiske markedsøkonomiens devaluerte menneskeverd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stil og stemmer

Bergers blikk mot den enkelte åpner alltid for et større perspektiv, og har sammenheng med det han selv hevder om at stilen «henger uløselig sammen med stemmene til dem jeg lytter til når jeg forsøker å skrive». Berger er like lydhør som synsvar, noe som her finner sitt fineste uttrykk gjennom fortellingen om to gamle, spanske gjetere. Dobbeltportrettet pensles mot en bakgrunn med spartansk lokalkoloritt, og den enkle historien om maskene som faller, eier en inderlighet man kan se hos Spanias største menneskemalere.

«En pike som Antigone» setter Berger som tittel på «fotokopien» av Simone Weil, som han tegner trekkene av ved å meditere over minnet om den franske filosofens arbeidsrom. Her profileres samtidig Bergers egen side som kritisk europeisk intellektuell, noe som setter preg på hele hans forfatterskap. Derfor identifiserer han seg også med zapatistenes kamp i Chiapas, og bruker noen talende ord av subcomandante Marcos' ord som bokas epilog.

Verdighet

Den verdighet som zapatistene kjemper for å gi indianerbefolkningen, ser Berger hos folk under et festmåltid på markedet i en liten nordspansk by. Det bildet skriver han fram i en dobbelteksponert «fotokopi», hvor fokus skifter fra eksklusive restaurant Maxim i Paris til betonghangaren i galisiske Betanzos. Når John Berger greier dette uten bismak, sier det litt om forfatterens storhet.