SUKSESS SOM SPØKER: Med sin kombo av et lettlivet forhold til popkultur, og en streng anonymitetsstrategi rundt pressen, kan Papa Emeritus II og hans navnløse bandkollegaer i Ghost (Ghost B.C i USA, av rettighetsgrunner) være den nye «game changeren» i musikkbransjen. Foto: Ester Segarra
SUKSESS SOM SPØKER: Med sin kombo av et lettlivet forhold til popkultur, og en streng anonymitetsstrategi rundt pressen, kan Papa Emeritus II og hans navnløse bandkollegaer i Ghost (Ghost B.C i USA, av rettighetsgrunner) være den nye «game changeren» i musikkbransjen. Foto: Ester SegarraVis mer

Blir denne gjengen verdens neste superband?

Det satses stort på bandet bak strofen «Lucifer / We are here / for your praise / evil one».

IDEER: For snart to år siden sto en gjeng svensker på en liten scene innerst i det minste teltet til Øyafestivalen i Oslo. Akkurat det er ikke så uvanlig, svenskene er flinke til å rocke på norske festivalscener, men Ghost er ikke som andre band.

Få av oss — fans og journalister — vet hvordan de ser ut, for de kler seg som mørkemannens egne kardinaler, sminker seg som månedsgamle lik, og vugger rundt sakte rundt på scenen med røkelse og munkekapper. Alt dette mens vokalist Papa Emeritus synger messende tekstlinjer som «Lucifer / We are here / for your praise / evil one».

Etter et første visuelt møte med Ghost tror de fleste at dette er beinhard, iskald skandinavisk black metal, men nei, da. Ghost låter mer som Blue Öyster Cült eller Black Sabbath, og går ikke av veien for å spille inn nynnbare coverversjoner av ABBA eller The Beatles.

Ble du nysgjerrig nå? I så tilfelle er du ikke den første, for siden debuten i 2010 har Ghost ledet an en bølge som har rullet inn over rock- og metalverden, og bandnavn som Year Of The Goat, The Devil´s Blood og Devil sier litt om tematikk og estetikk. Lars Ulrich fra Metallica og Phil Anselmo er uttalte Ghost-fans, og den alltid tilstedeværende Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters stilte velvillig opp som gjestetrommis da svenskene spilte inn sin versjon av ABBA-låten «I´m A Marionette» i fjor.

Halsende bak kjendisfansen kom også giganten Universal Music — verdens største musikkselskap — med sjekkheftet sitt. For en gang iblant kommer et band som er så spesielt, unikt og overraskende at det kan snu musikkverden opp ned, og da gjelder det å være først på ballen og plante den i krysset.

Kan Ghost være et slikt band? En gjeng svenske lekesatanister uten ansikt eller navn (de andre i bandet bak Papa Emeritus heter bare The Nameless Ghouls), men med en frontfigur som likevel kunne skremt hele den katolske kirken på flatmark med sin vuggende, suggererende tegneserieondskap? Musikkbransjen er flinke på å gjøre undergrunn til allemannseie, men dette er en utfordring av nye dimensjoner.

Det er uansett en øvelse musikkbransjen har lang erfaring med, og liker å sysle med mellom mer dagligdagse kommersielle pop- og rocklanseringer som Rihanna og Coldplay og den slags. Tenk tilbake til 1991, da Universal-eide David Geffen Company signerte de purunge punkeguttene i Nirvana etter brukbar suksess med debuten «Bleach» på det lille plateselskapet Subpop. Det viste seg at rockepublikummet var lei av hårsprayen til Mötley Crüe, sminken til Poison og balladene til White Lion, og inn fra sidelinjen kom Kurt Cobain & co. og sveipet salgslister og festivalplakater. Med singlen «Smells Like Teen Spirit» i front og et velprodusert album fra hendene til Butch Vig og Andy Wallace, lagde Nirvana lydsporet til store deler av 90-tallet.

Via Nirvana og Kurt Cobains ikoniske status ble grunge et fenomen som fremdeles gir assosiasjoner til så vel rockemusikk fra Seattle som hullete jeans og rutete tømmerskjorter, og det skulle ta et tiår før musikkbransjen igjen opplevde den samme pirrende følelsen av å ha oppdaget det neste nye store. På begynnelsen av 2000-tallet var The White Stripes det heteste navnet i musikkbransjen, og garasjerock — en retrospektiv sjanger som skuet tilbake til 60- og 70-tallsstorheter — skulle redde rocken fra institusjonaliserte grunge-etterlikninger som Creed. Universal Music falt pladask for svenskene i The Hives etter deres undergrunnssuksess med «Hate To Say I Told You So» og «Main Offender», to enkle, kjappe rockelåter som fikk dansegulv over hele verden til å vende seg mot fuzzgitaren.

Detaljene i kontrakten mellom Universal Music UK og The Hives har aldri blitt offentliggjort, men antakelsene varierer fra 75 millioner kroner til 300 millioner kroner (!). At det var mye penger involvert i det Billboard omtalte som en «long term worldwide deal» er i hvert fall sikkert, men det var neppe den beste investeringen Universal Music har gjort. «Tyrannosaurus Hives» fra 2004 solgte til gull i USA og England, men etter det gikk The Hives tilbake til å være et kultband som samler bra med folk til konserter. Noen global garasjerockpandemi ble det ikke av det.

GHOST: Papa Emeritus II og hans disipler. Foto: Ester Segarra
GHOST: Papa Emeritus II og hans disipler. Foto: Ester Segarra Vis mer

Det skar seg også da Warner Bros skulle gjøre de engelske punkerne i Gallows til det nye The Clash i 2009. Generasjon på generasjon av engelsk ungdom var blitt desillusjonert etter at Tony Blair aldri holdt lovnaden om et Cool Britannia, og Gallows fra Watford sang om desperasjon og avstand over hissige punkriff.

Det briljante debutalbumet «Orchestra Of Wolves» ga lovnader om et band som kunne lage nye lydspor til generasjoner ungdom over hele verden, og Warner Music slang 10 millioner kroner i bordet for underskriften til de fem unge engelskmennene. Gallows fulgte opp med det kompromissløse og neste profetiske albumet «Grey Britain», hvor de forutser alle gatekampene og opprørene som skjedde i Storbritannia i 2011. Det var likevel ikke helt det de nye Warner-sjefene var ute etter, bassist Stu Gili-Ross forklare:

— Uheldigvis fikk alle Warner-kontaktene våre sparken eller forlot selskapet. Så i stedet for å bli fulgt opp av en kreativ direktør eller forståelsesfulle artistutviklere, tok regnskapsførere og advokater over selskapet, og når de så et band som oss, fikk de ikke regnestykket til å gå opp.

Gallows-lanseringen gikk aldri etter planen, men Stu Gili-Ross er ikke bitter. De var tross alt fem kids fra Watford som for en kort periode fikk koden til safen.

— Vi signerte til et stort selskap for 1 millioner pund, og lagde den hardeste, styggeste platen vi kunne få til. VI tok bare pengene deres og løp.

Så hva skjer nå som Universal Music har åpnet pengesekken for å smøre hjulene i den satanistiske retrorockmaskinen som ruller utover musikkverden? Kommer Ghost til å løpe utover de svenske jordene med pengesekken fra Universal, slik Gallows gjorde? Skjønner plateselskapet egentlig hva de holder på med, eller får regnskapsfolkene på toppen kalde føtter når de får for seg at Papa Emeritus ikke har samme umiddelbare grep på 16-åringer som Kurt Cobain hadde?

Eller kan det være at et stort publikum der ute er klar for låter som «Year Zero», hvor det vanedannende, fengende refrenget utbasunerer «Hail Satan! Archangelo! Hail Satan! Welcome Year Zero»? Teksten gjør neppe låten noen kommersielle tjenester når radio og slikt skal vurderes, men kanskje det er akkurat den overraskelsen musikkbransjen trenger i 2013? Maskineriet er hvert fall i gang, på fredag kommer platen «Infestissumam» i salg.

Asbjørn Slettemark er programleder i Pyro på P3, og jobber i tillegg som frilansjournalist.